Heisann!
I mars â april leste jeg inne pĂ„ Instagram kontoen til Nanne Grönvall, at hun hadde vĂŠrt Ă„ sett dokumentar filmen âDen sista resanâ pĂ„ kino. Hun skrev varmt om hvor berĂžrt hun hadde blitt av den, og at hun hadde den med seg noen dager etter.
Jeg ble veldig nysgjerrig og googlet for Ä lese om den, og bestemte meg for at den ville jeg se nÄr den kom pÄ kino her i Norge.
Det varte og rakk uten at den dukket opp, sÄ jeg spurte kinosjefen pÄ LÞrenskog hus om det var noen sjans for at han kunne skaffe den. PÄ tidspunktet var det ikke det. Litt senere pÄ vÄren nevnte jeg det for Elin som er koordinator pÄ LÞrenskog hus, og et Þnske om Ä fÄ den satt opp. à sÄ i juni/juli mnd kom hun strÄlende glad Ä fortalte at hun hadde fÄtt tak i den, og at den ville bli satt opp under 60+ konseptet den 4 oktober 2024.
PÄ fredag var sÄ endelig dagen her, og jeg gledet meg noe helt vanvittig. Forventningene var hÞye, og jeg ble ikke skuffet. Den fÄr en til Ä tenke pÄ det Ä bli gammel selv, det Ä ha eldre foreldre og ikke minst nÄr de mister helt livsgnisten Ä viljen til Ä gjÞre noe mer enn Ä sitte godstolen i stua.
Jeg satt med en klump i halsen, og flere ganger ble Þynene veldig fuktige Ä helt pÄ slutten var demningen full Ä det ble flom⊠à jeg var ikke den eneste som tÞrket tÄrer.
Dette var en sterk og vellaget dokumentar om en aktiv og livsglad mann, Lars Hammar, som hadde store planer for pensjonisttilvĂŠrelsen. Hvor han skulle reise tilbake til sitt elskede Frankrike og stedet hvor han og familien hadde feriert mange Ă„r tidligere. SĂ„ ble det ikke sĂ„nn, men en tilvĂŠrelse i godstolen i stua hvor han ikke evnet Ă„ gjĂžre noen av de tingene han hadde planer om. Til slutt hadde sĂžnnen Filip fĂ„tt nok, og bestemte seg for at sammen med vennen Fredrik ta med seg faren tilbake. Han leide en gammel bil, og sammen la de ut pĂ„ reisen⊠Noe mer om handlingen vil jeg ikke si, for du har kanskje lyst til Ă„ se den du ogsĂ„? Noe jeg syntes du burde om du fĂ„r muligheten đ„°
Etter filmen gikk vi ned pÄ Veiviseren og tok en kopp kaffe og satt Ä snakket litt. Vi var 4 stk fra Strikkekaféen, og sÄ kom 2 andre damer Ä satt sammen med oss som vi ikke kjente fra fÞr. Filmen hadde jeg med meg i tankene resten av dagen, og kjente at jeg var sÄ glad for at jeg hadde Þnsket den og fikk sett den.
Jeg mÄ jo si at da jeg vÄknet om fredagen var det med sÄr hals og feber i kroppen, etter Ä ha stÄtt ute Ä frosset i 1 time dagen i forveien. Proppet i meg febernedsettende Ä gjorde meg klar, for jeg ville ikke at det stoppe meg fra Ä se dokumentaren.
Dette var den siste oppdateringen for denne gangen.