Heisann!
I mars – april leste jeg inne på Instagram kontoen til Nanne Grönvall, at hun hadde vært å sett dokumentar filmen “Den sista resan” på kino. Hun skrev varmt om hvor berørt hun hadde blitt av den, og at hun hadde den med seg noen dager etter.
Jeg ble veldig nysgjerrig og googlet for å lese om den, og bestemte meg for at den ville jeg se når den kom på kino her i Norge.
Det varte og rakk uten at den dukket opp, så jeg spurte kinosjefen på Lørenskog hus om det var noen sjans for at han kunne skaffe den. På tidspunktet var det ikke det. Litt senere på våren nevnte jeg det for Elin som er koordinator på Lørenskog hus, og et ønske om å få den satt opp. Å så i juni/juli mnd kom hun strålende glad å fortalte at hun hadde fått tak i den, og at den ville bli satt opp under 60+ konseptet den 4 oktober 2024.
På fredag var så endelig dagen her, og jeg gledet meg noe helt vanvittig. Forventningene var høye, og jeg ble ikke skuffet. Den får en til å tenke på det å bli gammel selv, det å ha eldre foreldre og ikke minst når de mister helt livsgnisten å viljen til å gjøre noe mer enn å sitte godstolen i stua.
Jeg satt med en klump i halsen, og flere ganger ble øynene veldig fuktige å helt på slutten var demningen full å det ble flom… Å jeg var ikke den eneste som tørket tårer.
Dette var en sterk og vellaget dokumentar om en aktiv og livsglad mann, Lars Hammar, som hadde store planer for pensjonisttilværelsen. Hvor han skulle reise tilbake til sitt elskede Frankrike og stedet hvor han og familien hadde feriert mange år tidligere. Så ble det ikke sånn, men en tilværelse i godstolen i stua hvor han ikke evnet å gjøre noen av de tingene han hadde planer om. Til slutt hadde sønnen Filip fått nok, og bestemte seg for at sammen med vennen Fredrik ta med seg faren tilbake. Han leide en gammel bil, og sammen la de ut på reisen… Noe mer om handlingen vil jeg ikke si, for du har kanskje lyst til å se den du også? Noe jeg syntes du burde om du får muligheten 🥰
Etter filmen gikk vi ned på Veiviseren og tok en kopp kaffe og satt å snakket litt. Vi var 4 stk fra Strikkekaféen, og så kom 2 andre damer å satt sammen med oss som vi ikke kjente fra før. Filmen hadde jeg med meg i tankene resten av dagen, og kjente at jeg var så glad for at jeg hadde ønsket den og fikk sett den.
Jeg må jo si at da jeg våknet om fredagen var det med sår hals og feber i kroppen, etter å ha stått ute å frosset i 1 time dagen i forveien. Proppet i meg febernedsettende å gjorde meg klar, for jeg ville ikke at det stoppe meg fra å se dokumentaren.
Dette var den siste oppdateringen for denne gangen.
Filmen hørtes veldig fin ut, så skal holde øynene åpne for om den skal dukke opp. Noen filmer slipper ikke så lett. Veldig bra at du fikk den på lerretet. Håper du ikke ble syk i etterkant, syns du har tatt din tørn der 🙂
Klem <3
Om du får sjansen til å se filmen, så burde du gjøre det. Den har gått for fulle hus i Sverige, og de som har sett den her i Norge har også vært begeistret på flere måter. Jeg ble litt ute av form et par dager i etterkant, med feber men så var det over igjen. Ha en fin lørdag, klem 🤗
Det hørtes ut som en nydelig og tankevekkende film! Man skal ikke utsette alt til man blir pensjonist, men huske på å gjøre ting man har lyst til gjennom hele livet.❤️
Filmen er nydelig og tankevekkende som du skriver, og jeg anbefaler alle å se den om de får sjansen til det. Vet mange som har store planer om å gjøre det og det og det, når de blir pensjonister men ofte blir det ikke til noe. Selv bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle sette meg til hjemme, men bli med på alt som var gøy og som interesserte meg. Å det syntes jeg i grunnen at jeg har gjort også. Det å utsette ting er nok ikke det beste bestandig, for det er ikke sikkert man får sjansen til det av ulike grunner. Klems 🤗