Været denne onsdagen er ikke akkurat noe å skryte av. Overskyet, og nå kommer tåka sigende 😶🌫️ Temperaturen ligger på +15,7C.
I går ettermiddag fikk jeg en SMS fra et av søskenbarna mine, hvor hun fortalte at min tante hadde sovnet inn. Dette er min biologiske tante, min fars eldste søster. Hun var 92 år, og hadde for noen dager siden ramlet og brukket lårhalsen men var hjemme når hun døde. Vi har ikke vært i kontakt på en god stund, og det gjør det ekstra trist.
Litt senere snakket jeg med en annen tante i min biologiske familie, og hun fortalte at en onkel av meg hadde blitt påkjørt og skadet. Han var ikke livstruende skadet, men de skadene han var blitt påført var allikevel alvorlig. Jeg har forsøkt å ringe ham i dag, men mobilen er opptatt hele tiden så det er ikke mangel kontakt fra venner og familie. Jeg skal prøve å ringe ham igjen litt senere.
Det er også en merkedag i dag for meg, for på denne dagen i 1977 begynte jeg arbeidslivet. Firmaet har skiftet navn flere ganger og blitt fusjonert men det har hele tiden vært de samme ansatte. På alle disse årene har jeg hatt flere forskjellige jobber innen firmaet. Jeg tror ikke det er mange i dag som er så lenge (45 år) på et sted, nå sees det på som noe negativt. Nei, nå skal man helst skifte jobb annet hvert år… Dagen skal ikke feires eller markeres mer enn at jeg skriver om det her på bloggen 🎂
Skulderen min, hvordan er det med den i dag? Dessverre så er det ikke noen bedring, så jeg har for det meste sittet å slappet av å sett på serier. Sånn som skulderen er nå, så tviler jeg på at det blir noe jobb i det hele tatt denne uken 🤔
Denne listen med skikk og bruk, var lagt ut på alle bordene våre når jeg var på julebord med jobben for noen uker siden. Nå var ikke vårt julebord så utagerende, men man har jo hørt et og annet fra andre feiringer… Det er ikke mange dager igjen til Nyttårsaften, og da syntes jeg at disse punktene kan være relevante å greie å ha i bakhodet for enkelte.
Del gjerne med noen som du føler kan ha behov for å lese og lære litt skikk og bruk før festlighetene begynner…
Terje og Yvonne’s challenge: Dag 5: Hva er min største frykt i livet? Hva er det jeg er livredd for skal skje meg?
🙉 Døden 🙈: Dette er et tema som mange finner det veldig vanskelig å snakke om, og som de unngår til en hver pris å komme inn på. Jeg kan godt forstå at det kan være sånn, men føler det ikke sånn selv. For å si det sånn, man “dør” ikke av å snakke om det! Det er vel heller sånn at desto mer man snakker om det jo lettere er det å takle det.
Jeg må vel være så ærlig å si at før foreldrene mine ble syke og døde, så syntes heller ikke jeg at det var så lett å prate om temaet. Når man blir konfrontert med døden hver dag, og at man skjønner at den personen man er så glad i ikke kommer til å være med deg så mye lenger. Da blir det viktig å ta å kjenne på følelsene rundt døden, og hva som skjer når den faktisk kommer.
(kilde: www.wallpaperscraft.com)
Jeg tror ikke at jeg er redd for selv døden, for jeg er av den oppfatning av at det er noe mer. Skal ikke utdype det noe mer, for det hører egentlig ikke til temaet. Det som er min største frykt, ikke livredd men redd, er at jeg skal dø å ingen skal merke at jeg er borte. At ingen skal savne meg, før det har gått veldig lang tid eller kanskje aldri. Den tanken gjør meg både redd og veldig trist.
Siden jeg bor alene uten noen livspartner så langt iallefall, har liten eller ingen kontakt med familien min, for det er et faktum at de ringer ikke så telefonen gløder eller trår ned dørmatta mi, så er sjansen for at det kan skje at ingen vil savne meg. Dette er jo forutsatt at jeg skulle overleve mine venner, for venner har jeg jo. Skulle det skje meg noe i dag, så jeg helt sikker på at de ville savne meg 💕
Det er ikke så lenge siden jeg fikk telefon fra Kriminalpolitiet, som bisto Det Norske Konsulatet i Spania, hvor de forsøkte å finne familiemedlemmer til en fetter av meg. Han var bosatt i Spania uten noen partner, og hadde ingen barn. Under et cruise utenfor Italia dør han en naturlig død i lugaren sin. Jeg fikk da oppdraget på vegne av alle søskenbarna å ordne opp. I mens jeg holdt på med den oppgaven, tenkte jeg mye på det om å dø alene uten familie. Hvem skal ordne opp etter deg og tingene som man etterlater seg?????
Min oppfordring til alle og en hver, snakk om døden, ta og føl på det sånn at det ikke er så skremmende. En ting er sikkert, vi skal alle dø en gang… Noen før tiden, mens andre får lov å leve sin tid ut til de blir gamle ❤
Du kan lese mer om Challengen inne på bloggen til Terje & og Yvonne HER
Challenge – om livet! Dag 1:En person i ditt liv som virkelig er der for deg hele veien, uansett hva! Dag 2: En gjenstand i hjemmet ditt som betyr eksepsjonelt mye for deg. (En gjenstand som har en historie og mening for deg.) Dag 3: En hverdagsglede som du bare må ha for å føle det at dagen din blir vellykket, men som du per i dag ser på som en selvfølge! Dag 4: Ditt beste minne i livet, som virkelig gir deg et smil om munnen når du tenker på det. Dag 5: Hva er din største frykt i livet? Hva er det du er livredd for skal skje deg? Dag 6: Din største drøm i livet, hva du ønsker helst å oppnå. (Den “vanlige” familiepakken med hund, barn, mann, hus på landet. eller noe helt annet.) Dag 7: Et sted eller land du har lyst til å dra til å oppleve før du dør.
Når jeg er ute blant folk så liker jeg å se på hva de gjør og hvordan de oppfører seg.. Jeg er den personen som står stille på t-banen og observerer alt og alle, uten at jeg på noen måte glaner å ser nysgjerrig ut.
Vi er jo ikke det mest lystige folkeslaget som finnes når vi oppholder oss på offentlig transportmidler. De fleste av oss sitter eller står å stirrer på ingenting, og prøver så godt vi kan å ikke møte blikket til våre medpassasjerer. Da kunne det jo hende at vi må smile eller vise følelser. Det er ganske merkelig at vi gjør dette, for de aller fleste av oss er egentlig ganske utadvendte personer som liker å omgå andre mennesker :o)) Bare ikke når vi er på buss eller t-bane.
På bussen i dag sto det ei jente bak meg som sto å pratet ekstremt høyt i mobilen sin. Hun snakket da jeg kom på, og hele veien til der jeg gikk av, og det var på et språk som få av oss andre forsto. Innimellom dukket det opp et norsk ord, og alle skottet bort på henne å jeg innbiller at alle var like nysgjerrig på hva hun pratet om. Det var nå i alle fall en lystig samtale, for hun lo hjertelig innimellom :o))
Visse ting har forandret seg de siste årene… Før satt de fleste med hver sin avis å leste seg til og fra jobb, og de som ikke hadde noen avis satt gjerne å leste sidemannens avis i smyg eller kanskje i en bok. Satt man på treseteren på t-banen og en hadde Aftenposten, måtte man nesten hjelpe til å holde for de var jo så enorme. Nå om dagen er det nesten ikke en avis å se noe sted, for de har blitt byttet ut med mobiltelefonen og nettbrettene. Det er like mange som leser avisen på mobilen, som de som spiller et eller annet spill.
Når det gjelder meg selv, så blir jeg reisesyk hvis jeg sitter med hode ned i en bok eller glaner på mobilen. Så derfor står jeg for det meste å observerer hva alle andre foretar seg.
Da jeg fløy rundt med vannkannen tidligere i kveld ble jeg var en telefon som ringte høyt, og en masse roping fra blokken ovenfor…. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo bort i vindu for å undersøke. Der mer eller mindre hang mannen i 2. etg utover balkongrekket, og viftet med armene å ropte ned til den eldre mannen i 1. etg. Jeg kunne ikke se den eldre mannen fra mitt vindu, siden blokken min ligger lavere men jeg kunne skimte toppen av hodet hans.
Siden mannen er et par år over 90 så blir man jo litt bekymret for at det skulle ha skjedd ham noe…
Jeg forsto etter hvert at det ikke var noe i veien med mannen, men han satt med hodetelefoner for å høre radioen mens han satt ute på balkongen. Uten dem ville vi alle sammen ha hørt trekkspillmusikk så høyt som bare det. Han hører ikke så godt, og har hatt for vane å ha lyden på både radioen og tv’n veldig høyt…. Noe vi alle har hørt.
Mannen i 2. etg. gjorde alt han kunne for å få kontakt med ham… Ropte høyt, viftet med et håndkle og plystret høyt, men det ble ingen respons. Etterhvert sluttet telefonen å ringe, og da ble det også slutt på all ropingen…
Det er ikke greit når hørselen svikter, noe som ikke nødvendigvis kommer i godt voksen alder…!!
Når jeg kom hjem fra jobb i dag, og skulle kjøre bilen inn i garasjen min sto garasjedøren til en eldre nabo åpen. Med en gang tenkte jeg ikke så mye på det, men så kunne jeg ikke se henne noen steder. Trodde med en gang at hun kunne ha glemt å lukke døren etter å ha vært ute, men for sikkerhet skyld så gikk jeg inn i garasjen å bort til bilen. Der satt damen med hode fremoverbøyd helt stille, og jeg kjente at hjertet mitt gjorde et gigantisk hopp.
Jeg banket på ruten et par ganger, og til min store lettelse løftet hun hode å så litt forvirret på meg. Hun hadde sovnet og hvor lenge hun hadde sittet der fikk jeg ikke noe klarhet i. For snart 14 dager siden fant jeg henne sittende i trappen ute i oppgangen siden hun ikke følte seg helt i form. Derfor trodde jeg det verste når jeg så henne sitte foroverbøyd inne i bilen. Hun fortalte at hun hadde så lav blodprosent, og da blir man jo veldig trøtt og sliten. Heldigvis går hun jevnlig hos legen og blir fulgt opp…
Når vi gikk mot oppgangen tok jeg handleposen hennes sånn at hun skulle slippe den, og opp i etasjen har hun stolheis så hun slapp nå i allefall å gå opp. Jeg sa fra til henne at dersom hun trengte hjelp til noe så måtte hun bare ta å ringe til meg, for det er sånt man gjør for en nabo. Det er sånt jeg håper at andre vil gjøre for meg også, hvis jeg skulle få behov for det :o))
