Terje og Yvonneâs challenge:
Dag 5: Hva er min stĂžrste frykt i livet? Hva er det jeg er livredd for skal skje meg?
đ DĂžden đ: Dette er et tema som mange finner det veldig vanskelig Ă„ snakke om, og som de unngĂ„r til en hver pris Ă„ komme inn pĂ„. Jeg kan godt forstĂ„ at det kan vĂŠre sĂ„nn, men fĂžler det ikke sĂ„nn selv. For Ă„ si det sĂ„nn, man âdĂžrâ ikke av Ă„ snakke om det! Det er vel heller sĂ„nn at desto mer man snakker om det jo lettere er det Ă„ takle det.
Jeg mÄ vel vÊre sÄ Êrlig Ä si at fÞr foreldrene mine ble syke og dÞde, sÄ syntes heller ikke jeg at det var sÄ lett Ä prate om temaet. NÄr man blir konfrontert med dÞden hver dag, og at man skjÞnner at den personen man er sÄ glad i ikke kommer til Ä vÊre med deg sÄ mye lenger. Da blir det viktig Ä ta Ä kjenne pÄ fÞlelsene rundt dÞden, og hva som skjer nÄr den faktisk kommer.
Jeg tror ikke at jeg er redd for selv dÞden, for jeg er av den oppfatning av at det er noe mer. Skal ikke utdype det noe mer, for det hÞrer egentlig ikke til temaet. Det som er min stÞrste frykt, ikke livredd men redd, er at jeg skal dÞ Ä ingen skal merke at jeg er borte. At ingen skal savne meg, fÞr det har gÄtt veldig lang tid eller kanskje aldri. Den tanken gjÞr meg bÄde redd og veldig trist.
Siden jeg bor alene uten noen livspartner sĂ„ langt iallefall, har liten eller ingen kontakt med familien min, for det er et faktum at de ringer ikke sĂ„ telefonen glĂžder eller trĂ„r ned dĂžrmatta mi, sĂ„ er sjansen for at det kan skje at ingen vil savne meg. Dette er jo forutsatt at jeg skulle overleve mine venner, for venner har jeg jo. Skulle det skje meg noe i dag, sĂ„ jeg helt sikker pĂ„ at de ville savne meg đ
Det er ikke sÄ lenge siden jeg fikk telefon fra Kriminalpolitiet, som bisto Det Norske Konsulatet i Spania, hvor de forsÞkte Ä finne familiemedlemmer til en fetter av meg. Han var bosatt i Spania uten noen partner, og hadde ingen barn. Under et cruise utenfor Italia dÞr han en naturlig dÞd i lugaren sin. Jeg fikk da oppdraget pÄ vegne av alle sÞskenbarna Ä ordne opp. I mens jeg holdt pÄ med den oppgaven, tenkte jeg mye pÄ det om Ä dÞ alene uten familie. Hvem skal ordne opp etter deg og tingene som man etterlater seg?????
Min oppfordring til alle og en hver, snakk om dĂžden, ta og fĂžl pĂ„ det sĂ„nn at det ikke er sĂ„ skremmende. En ting er sikkert, vi skal alle dĂž en gang⊠Noen fĂžr tiden, mens andre fĂ„r lov Ă„ leve sin tid ut til de blir gamle â€
Du kan lese mer om Challengen inne pÄ bloggen til Terje & og Yvonne HER
Challenge â om livet! Dag 1: En person i ditt liv som virkelig er der for deg hele veien, uansett hva!Dag 2: En gjenstand i hjemmet ditt som betyr eksepsjonelt mye for deg. (En gjenstand som har en historie og mening for deg.)Dag 3: En hverdagsglede som du bare mĂ„ ha for Ă„ fĂžle det at dagen din blir vellykket, men som du per i dag ser pĂ„ som en selvfĂžlge!Dag 4: Ditt beste minne i livet, som virkelig gir deg et smil om munnen nĂ„r du tenker pĂ„ det.
Dag 5:Â Hva er din stĂžrste frykt i livet? Hva er det du er livredd for skal skje deg?
Dag 6: Din stĂžrste drĂžm i livet, hva du Ăžnsker helst Ă„ oppnĂ„. (Den âvanligeâ familiepakken med hund, barn, mann, hus pĂ„ landet. eller noe helt annet.)Â
Dag 7:Â Et sted eller land du har lyst til Ă„ dra til Ă„ oppleve fĂžr du dĂžr.
#challenge #challengaomlivet #dĂžden #redd #Ă„penhet #snakke #alene #familie #venner #blogg #ensom #oppfordring
Flott og tankevekkende innlegg!
Anne Grethe/FotoSeljordslia: Tusen takk :o)) Vi er sÄ flinke til Ä snakke om fÞlelsene vÄre, nÄr det gjelder andre ting, men nÄr vi kom til dÞden er vi ikke sÄ flinke!
Hm.,..tankevekkende..ja, viktig Ä snakke om, men man unngÄr det..Jeg er heller ikke redd for Ä dÞ.. Det er jo de som sitter igjen som har det fÊlt..jeg forsvinner jo bare..Flott innlegg!
dvergpinschere i mitt hjerte: Av erfaring sÄ vet jeg at dette er et vanskelig emne Ä snakke om, bÄde fÞr og etter dÞden. Mange er bare ikke i stand til Ä snakke om det, for det skremmer dem helt enkelt. Det er sÄ synd og sÄ trist!
Dette er ett tema som skremmer meg veldig.. Det Ă„ vite at min mamma og pappa skal bli tatt fra meg en gang, og det at jeg kommer til Ă„ bli eldre.. Klarer ikke Ă„ snakke om det :s Blir sĂ„nn rar inni meg og vil kaste opp.. Men er sant som du sier, at det er skremmende Ă„ tenke pĂ„ dette Ă„ dĂž alene.. Er sĂ„ mange som gjĂžr det :/ En gammel nabo av meg.. Kona forlot han, sĂ„ han ble helt alene. Og han flyttet noen hus vekk fra der jeg bodde, og til slutt hĂžrte de hunden hans lage sĂ„ mye styr, og de hadde ikke sett han pĂ„ ei stund.. Da fant de han i stolen sin, og han hadde sittet der i nesten 14 dager… Det fĂ„r en til Ă„ tenke :/
SĂžtmonsen ): Det er veldig skremmende for mange dette her, og da jeg var yngre tenkte jeg akkurat som du. Jeg hadde panikk for at mamma og pappa skulle bli borte fra meg… NĂ„r det nĂ„ fĂžrst kom til det punktet, snakket vi mye om det og selv om det var trist sĂ„ gjorde det at det var lettere Ă„ takle. Det er ikke lett Ă„ vĂŠre alene i samfundet, for vi er ikke sĂ„ gode til Ă„ ta vare pĂ„ hverandre.. Det gjelder nok kanskje meg ogsĂ„ til dels..!
DĂžden er noe jeg ogsĂ„ frykter …… huff
Jeg er veldig redd for dÞden sÄ det er sikkert lurt Ä snakke om det. Selv om jeg har hatt dÞden tett innpÄ meg har jeg pÄ en mÄte tatt avstand fra virkeligheten i det tror jeg. Jeg er rett og slett redd for Ä bli borte. Dette var et veldig bra innlegg Vera:)))
Tone V.: Det er jo naturlig at man er det, for vi vet jo sÄ lite om det :o)) Likevel er jeg overbevist om at jo mer vi klarer Ä snakke Äpent om det, jo lettere er det Ä forholde seg til det :o))
JULIE WINGE: Takk for fin tilbakemelding :o)) Det er ikke gitt at man har et avslappet forhold til dÞden, selv om man har hatt besÞk av den i en form eller annen. Vi takler jo dette sÄ forskjellig, og det er ingen fasit pÄ hvilke fÞlelser man skal ha nÄr noen vi bryr oss om blir syke og senere dÞr.
Personlig sÄ tror jeg at det var nÄr min mamma fikk kreft, noe som vi fort forsto hun ikke kom til Ä overleve, at jeg fikk et mer avslappet forhold til det. Hun var ikke redd, og vi hadde lange samtaler om hva som lÄ fremfor henne!
jeg ser den tanken,har selv opplevd det ved ei nĂŠr vennine ,hun gikk desverre bort ,jeg besĂžkte henne en fredag og mandag ble hun meldt savnet,ikke av famile for dei bodde et stykke unna,men av mammaen til dagbarn som skulle vĂŠre der,det var jeg som ble kontaktet og fikk varslet familien.
Men dÞden kommer til oss alle ,sÄnn er desverre livet
fruensvilje: Ingen av oss kommer unna dÞden, men vi hÄper jo og tror at den fÞrst skal komme nÄr smilrynkene har blitt enda dypere enn de er i dag!
Tidligere var jeg ikke sÄ redd for Ä dÞ, men etter at jeg har blitt mamma hÄper jeg Ä leve lengst mulig. Det er vondt for barn Ä miste foreldrene sine, uansett hvor gamle de /vi er. Ellers er det litt skremmende Ä tenke pÄ hvordan man kommer til Ä dÞ og om man er mye syk pÄ forhÄnd. Etterhvert som man blir eldre trenger man mer og mer hjelp eller havner pÄ sykehjem, og da dÞr man ikke uten at noen oppdager det.
Hanne Beate: Det er mye i det du sier her, og de aller fleste har jo kontakt med hjemmehjelp eller hjemmesykepleie. NÄr det er sagt sÄ kjenner jeg til eldre mennesker som ikke har noe kontakt med noen av disse instansene, og da kan det fort skje at man forlater denne verden ubemerket.
Jeg forstÄr godt fÞlelsen av at man ikke vil forlate barna, iallefall hvis de er smÄ. Senere i livet nÄr de har blitt voksne, ja da klarer de seg.
Jeg har jo erfart dette selv da jeg ble “foreldrelĂžs” i en alder av 45 Ă„r. Det var ikke lett, og jeg gjorde mange feil Ă„ ting ble veldig feil en stund, men sĂ„ lĂŠrte jeg av mine feil Ă„ ting kom pĂ„ skinner. Sorgen over Ă„ miste foreldrene er jo selvsagt stor, men den avtar med tiden Ă„ til slutt sitter man igjen med de gode minnene :o))