Tenk at det har gått 17 år siden du sovnet inn mamma. For ei dame du var, snill som dagen var lang og med masse humor. Du ble med på alt det gale jeg dro deg med på, og du storkoste deg .
Anne Gylstrøm f. Bergsvangen (27.06.1921 – 22.06.2006)
Dette er et av mine favoritt bilder av mamma og pappa. Bildet er tatt ved Opera-passasjen i Storgata her i Oslo, en varm sommerdag på 40-tallet ca et halvt år etter at de møttes første gangen. Jeg mener at mamma sa at kjolen hun hadde på seg var gul eller var det lyseblå 🤔.
Planen min var at jeg skulle skrive om alt jeg gjorde om torsdagen på samme dagen, men sånn har det ikke blitt. Har jo hatt et og annet å gjøre hele tiden. Om du ikke har fått med deg at jeg var med hedre søskenbarna mine sin slektning Herman Isak Landau, så kan du lese mer om det HER.
Etter at vi hadde gjort oss ferdig på Skarnes, stablet vi oss inn i bilene og kjørte først opp til Mo Kirke. Der ligger våres felles besteforeldre gravlagt. Vi sto en stund ved graven, som var så pent pyntet for høsten, innen vi dro videre. Neste stoppested var besteforeldrenes husmannsplass Synsterud i Austvatn. Et sted hvor våre mødre vokste opp, og besteforeldrene våre bodde frem til de døde.
Stedet var først leid ut i flere år, før det ble solgt til de som nå bor der. Sist gang jeg var der, var det ennå ikke mulighet å kjøre fram med en vanlig personbil. Den nye eieren har nå laget en fin grusvei igjennom skogen 😊
Husmannsplassen Synsterud i Austvatn i Nord OdalHusmannsplassen Synsterud i Austvatn i Nord Odal
Stedet var totalt forandret, og jeg sa da vi gikk ut av bilen at jeg kjente meg nesten ikke igjen. Huset så mye mindre ut enn jeg husket det, og alle referansepunktene som fjøs, utedo og låve var borte. Det gjorde at stedet så helt annerledes ut. Selv om huset virket mye mindre, så var det likt seg allikevel.
Den nye eieren, som jeg har glemt navnet på, viste seg å være en utrolig hyggelig og imøtekommende person. Vi ble stående ute å prate litt, og noen av oss ruslet litt rundt eiendommen å kikket.
Utsikt mot der fjøset, utedoen og låven en gang sto
Til venstre i bilde var det fjøset, utedoen og låven sto. Til høyre i bilde går det en sti ned mot bekken, og videre mot nærmeste nabo. Hos dem leide foreldrene mine det gamle ombygde bryggerhuset i flere år, for å ha noe for oss selv når vi var på besøk hos besteforeldrene.
Kusine Kari og huseier inne på kjøkkenetStua som jeg ikke husker var så litenKaffe og fersk julekake ved kjøkkenbordet, fra venstre søskenbarna Kari, Borghild, Gjermund, Gunnar og Karis svigerdatter Ann-KristinHuseier og fetter Georg og hans kone Turid utveksler historier om stedet.Kusine Karis sønn Thomas, meg, huseier og fetter Georg. Bilde fikk jeg av kusine Kari.
Vi fikk en omvisning inne og ble fortalt hvilke endringer/oppgraderinger som var gjort i huset. Bortsett fra isolering og at døren til kammerset var fjernet og bygd inn, var den største forandringen et bad med vannklosett og dusj. Da mine besteforeldre bodde der, var det kun utedo og IKKE innlagt vann.
Etter omvisningen benket vi oss rundt kjøkkenbordet, og fikk servert kaffe og fersk julekake som smakte utrolig godt.
Vi hadde mange historier om livet på Synsterud, som den nye eieren lyttet og tok til seg. Han på sin side fortalte om ting han hadde gjort, og litt om planene videre. Jeg syntes denne mannen var helt fantastisk, som åpnet hjemmet sitt for 10 ukjente mennesker. Det var rene invasjonen 😉 Nå skal de sies at fetter Georg hadde vært i kontakt med han i forveien, og spurt om vi fikk komme. Når det er sagt, så vet jeg ikke om han var klar over at vi var så mange 🤔
Like før vi skulle dra igjen, kom han med bestefars gamle felebue som han hadde funnet på loftet. Den fikk jeg med hjem, da jeg har noen andre ting som har tilhørt bestefar og som skal doneres til museet Odalstunet. De har allerede felen hans og noen andre ting det.
Neste post i programmet var å spise middag, og det ble bestemt at vi skulle stoppe på Slobrua og spise der. Jeg og flere med meg valgte fjellaure med tilbehør, og det smakte helt nydelig. Da vi satt å drakk kaffe var det blitt helt mørkt ute, og jeg begynte å grue meg for å kjøre tilbake til Oslo alene.
Vi hadde ikke brukt alle bilene på turen rundt, og min bil sto parkert hos fetter Gjermund. Da jeg satte meg inn i bilen var jeg både sliten og trøtt, så for å holde meg våken skrudde jeg musikken opp og sang med hele veien innover. På de mørkeste strekningene valgte jeg å ligge bak en annen bil, selv om den kjørte saktere enn jeg ville ha gjort. Jeg trengte noe annet å se på enn de sterke lysene fra de møtende bilene. Heldigvis for meg svingte ikke bilen av før like før det ble lys langs veien. Det hadde regnet litt i løpet av dagen, men heldigvis var det opphold hele veien hjem.
Hjemme ventet en veldig fornærmet, men også selskapssyk Vinja. Hun syntes ikke at det var greit at mamsen hadde hvert vekke hele dagen og kvelden. Etter at hun hadde fått medisin vanket et par timer med masse kos, og da var jeg tilgitt 😉
Det var resten av det som skjedde torsdag 13.10.22 🥰
Fra jeg var barn har jeg hørt historier om Herman Isak Landau, som på bygde munn ble kaldt Isak Jøde. Som ikke var noe hyggelig kallenavn akkurat. Han var jøde, og derfor fikk han det kallenavnet av bygdefolket. Jeg visste ikke den gangen at han var i slekt med min onkel Georg som var gift med mammas søster Klara, og mine 4 fire søskenbarn, Kari, Gunnar, Borghild og Georg Landau. Det var noe som kom fram i senere tid.
Tirsdag 30. august 2022 ble det satt ned en snublestein utenfor Rådhuset i Skarnes, men bare deler av familien var tilstede. Det vil si den delen jeg er i familie med var ikke der, og var heller ikke informert om at steinen skulle settes ned. Det ble derfor bestemt at det skulle være en ny markering nå torsdag som var, 13. oktober 2022, hvor resten av familien var representert. Min fetter Georg ville da samtidig at min fetter Gjermund og jeg skulle være med, som er etterkommer av hans tanter (Gudrun og min mamma Anne). Jeg satte stor pris på å få lov til å være med å hedre Herman Isak og høre mer om livet hans.
Jeg hadde aldri sett bilde av ham før nå nylig, men det å ha et ansikt å forholde seg til når man hører historien hans gjør et stor inntrykk. Jeg kommer ikke til å skrive livshistorien hans her, men litt om han kan leses på plaketten (se over) som skal festes på Rådhusveggen ved siden av der snublesteien er lagt ned. Da han ble arrestert 26. oktober 1942, hadde han nettopp fylt 64 år den 20. oktober. Han ankom Auschwitz 1. desember 1942 og ble ført rett til gasskammeret.
Bilde er tatt av: Skarnes Grendeutvalgs Vidar HolstadBilde er tatt av: Skarnes Grendeutvalgs Vidar Holstad
På øverste bilde er vi samlet inne på Rådhuset til kaffe og kake. Ordfører Knut Hvithammer (stående) holdt først en tale, og så sa Vidar Holstad fra Skarnes Grendeutvalg noen ord. Etterpå ble det delt historier og minner mellom familien og Sør Odal slekt- og historielags Reidun Opsahl som også hadde møtt Herman Isak.
På nederste bilde er vi samlet utenfor Rådhuset alle sammen hvor minne plaketten ble festet midlertidig på veggen. Til høyre står Ordfører Knut Hvithammer og Reidun Opsahl. Det var en sterk opplevelse for meg å være med på dette, og som jeg skrev lenger opp så satte jeg stor pris på å bli invitert med.
I dette område bodde Herman Isak, men husene er nå borte.Her er vi alle samlet, og får høre om hvordan det var den gangen.
Reidun Opsahl ville gjerne vise familien hvor Herman Isak bodde ikke så langt fra Skarnes sentrum. På øverste bilde er det utsikt til hvor hjemmet hans lå, men det finnes ikke lenger. Det er kun en bod igjen som ble flyttet men som ikke kom med på bildet. På nederste bilde med meg i front, så er vi samlet og får høre litt mer om hvordan det var den gangen under krigen.
Det er fortsatt noen som fornekter det som foregikk i konsentrasjonsleirene under krigen, og det er så trist og det gjør vondt langt inn i hjerteroten når noen kommer med sånn uttalelser. Derfor er det ekstra viktig at vi snakker om dette, viser ansiktet til de som ble sendt dit, og som aldri kom hjem igjen. Vi skal selvsagt ikke glemme de som kom hjem, for de hadde det heller ikke lett etterpå. For det som skjedde den gangen må vi aldri glemme og vi må aldri slutte å snakke om det.
Fetter Georg hadde en stram timeplan for dagen, og etter besøket i bygda var det på tide å sette seg i bilene og dra videre. Å det skal jeg fortelle om i del 2, for det handler om noe helt annet.
Mine kjære pappa med ørreten han fanget i Hallingdalselva
Heisann!
På denne dagen i 1924 ble den snille og gode pappan min født. I dag ville han ha fylt 98 år, om han hadde levet. Dessverre så døde han alt for tidlig i november 2000.
På ettermiddagen i dag dro jeg ned på Alfaset gravlund for å tenne lys for han. Det var bare 2 biler på parkeringsplassen, noe som ikke skjer så ofte. Da jeg kom ned til graven så jeg at kleptomanen hadde vært på ferde igjen. Noen stjeler lyset i lykten på støtten like fort som jeg tenner det. Å jeg kjenner at jeg blir både sint og lei meg på en gang. Så forbasket respektløst å gjøre noe sånt. Jeg har en stor lykt også, som står på siden. Lyset der blir aldri rørt, men det er kanskje sånn at vedkommende trenger kun et.
For mange år siden begynte jeg å forske på slekten til mine adoptivforeldre, og jeg kom ganske langt bakover i begge slektene. På mamma sin siden tilbake til 1400-tallet, og all slekt bodde for det meste i den samme bygda hele livet. På pappa sin siden kom jeg enda lenger tilbake på hans svenske slekt, takket være en svensk slektsforsker som hadde skrevet bok om den. Det viste seg at slektens opprinnelse var fra Finland, og havnet etter hvert i Värmland
Nå kom jeg litt bort fra det jeg skulle skrive om… Pappa hadde 8 søsken, hvor av 2 av de døde som barn. Oskar, som ble 8 år og så en lillesøster som han knapt kunne huske. Bare at hun ikke ble så gammel, men hva hun het hadde han glemt. Da jeg spurte resten av slekten, fikk jeg oppgitt Anne Lise eller Inger Lise. Jeg leste meg igjennom bygdebøker og søkte på nettet, men den lille jenta (min tante) var og forble borte. Så plutselig en kveld for et år eller to siden, satt jeg på nytt å søkte i folketellingene å der plutselig dukket hun opp. Hun het ikke det familien mente hun het, ikke at det spilte noen rolle. For dokumentene jeg fant, hadde ikke vært tilgjengelig tidligere. Endelig var hun blitt en person av kjøtt og blod, med et navn, fødselsdato og dødsdato. Ikke bare det, alle pappas søsken var funnet og dokumentert.
I går var det altså 87 år siden hun døde, og jeg tente derfor et lys for henne. Jeg har tenkt så mye på henne både før jeg fant henne og etterpå. Hvordan ville hun ha sett ut og hva slags person hun ville ha vært. Hadde hun hatt mørkebrunt eller svart hår som sine søsken. Det finnes ingen bilder av henne, for farfar og farmor hadde ikke noe kamera på den tiden.
Jeg får vel starte med dagens værrapport, som har vært helt knall. Sola har lyst og varmet opp høstdagen fra en blå himmel fra morgenen. Temperaturen har ligget på +7,8C omtrent hele dagen.
Formen var ikke noe å skryte av i dag heller da alarmen ringte, for jeg satte den på da jeg la meg i går i fall jeg skulle være bedre. Etter å ha informert jobben om situasjonen, la jeg meg langt under dyna og sov en stund til. Kl 9 måtte jeg uansett opp for å medisinere kattene.
Det er utrolig hvor frisk man kan se ut med et filter på Snapchat 😉
Jeg måtte en tur ut i dag av to grunner, og den ene var at det var veldig lite kattesand i doen til kattene og jeg hadde ikke noe mer. Så jeg var nødt for å dra bort i dyrebutikken å kjøpe mer. Det andre var at jeg også måtte ned på gravlunden for å tenne lys for pappa.
I dag kl 12:20 for 21 år siden døde den snille, gode og skøyeraktige pappan min på Ullevål Sykehus. Han var ikke alene når han sovnet inn, nei mamma og jeg satt på hver vår side av sengen hans og holdt han i hånden. Det var første gangen jeg opplevde døden på så kloss hold, men selv om det var utrolig trist så var det på samme måte fint. Det høres kanskje rart ut, men det var fint for det var ingen kamp og så hadde han oss der som jeg vet betydde alt for han ❤️
Det var så stille nede på Alfaset gravlund i dag, og det eneste man kunne høre var lyden av fuglene som skvatret oppe i tretoppene. Noen skjærer spaserte nede på bakken og rotet i løvet på jakt etter eller annet. Det var kun en eldre dame der i en elektrisk kjørestol et lite stykke unna, da jeg kom ned til graven. Jeg tente lys i lykten på støtten og den ekstra jeg har ved siden av, og ble stående en liten stund helt bortreist i tankene mine før jeg ruslet opp til bilen igjen.
Jeg hadde allerede vært i dyrebutikken, så når jeg var ferdig på gravlund dro jeg bort til Bryn senteret for å handle hos Meny. Jeg trengte middag for noen dager og litt annet jeg manglet.
Vel hjemme igjen pakket jeg raskt vekk varene mine, og mer eller mindre ramlet sammen på sofaen innpakket i x-antall pledd. De febernedsettende pillene virket ikke lenger, og jeg frøys så fælt at jeg hakket tennene. Jeg tok et par piller og innvilget meg en liten powernap innen jeg gjorde noe mer.
Som jeg fortalte i mitt forrige innlegg, var jeg hos min tante i Atrå på fredag og fikk noen flere bilder av min biologiske mor Aslaug Liv. Bilder jeg setter veldig stor pris på å ha, ettersom jeg bare hadde noen få fra før.
Over her er noen bilder av min mor med meg i midten. De bildene jeg valgte ut er fra hun var ung til noen år før hun døde. De nyeste jeg har er fra etter at hun ble syk og ikke så lenge før hun døde, så jeg valgte å ikke ta med de. Normalt pleier jeg ikke å legge ut bilder av familiemedlemmer på bloggen, men ettersom hun ikke lever lenger syntes jeg at det var greit.
Hvor vidt jeg ligner på min mor syntes jeg er litt vanskelig å se, men iflg min tante er vi like i enkelte trekk og fakter. Noe som er mer tydelig når vi sitter ansikt til ansikt å snakker 😊
Den 3 oktober i år ville min mor ha fylt 78 år, men hun døde for 8 år siden i februar 2013.
Som en del av dere allerede vet, så ble jeg bare 6 uker gammel adoptert til de som skulle blir mine foreldre. To mennesker som var veldig kjærlige og omsorgsfulle, og som overøste meg med mye kjærlighet. De har alltid fått meg til å føle at jeg var ønsket.
I voksen alder, fikk jeg kontakt med mine biologiske foreldre. Min mor døde for noen år siden, uten å få flere barn. Min far lever og via ham har jeg 4 søsken (en søster og 3 brødre)
I tiden etter at jeg ble kjent med min biologiske familie har jeg tenkt mye på hvordan livet mitt hadde blitt, dersom jeg hadde vokst opp hos dem.
Hvilke valgt ville jeg ha gjort i livet? Hadde jeg bodd i Telemark hvor de er fra, eller et annet sted? Hva hadde jeg jobbet med? Hadde jeg giftet meg og fått barn? Alle disse og mange flere spørsmål har jeg tenkt på, men det er selvsagt umulig å vite svaret på noen av dem.
En annen ting jeg også har tenkt mye på, er hva slags person hadde jeg hvert. De genene og personligheten vi er født med, vil jo alltid forme oss og innvirke på hvordan vi blir som menneske. Allikevel vil jo også oppdragelse, livsstil og opplevelser i livet ha en innvirkning. Mine biologiske foreldre var og er veldig forskjellige fra mine adoptivforeldre, og deres væremåte og levestil ville derfor ha hatt en annen innvirkning på meg enn den jeg er vokst opp med.
Jeg syntes det er interessant å tenke på hvor annerledes jeg ville ha vært hvis jeg vokste opp i en helt annen miljø, for jeg ville nok ikke vært akkurat den samme personen som jeg er i dag.
Nå som jula er rett rundt hjørnet, blir det automatisk at jeg tenker litt tilbake på barndommens jul, og hvor koselig den pleide å være når det var bare mamma, pappa og jeg.
Da jeg var veldig lita feiret vi jul et år hjemme, et år hos besteforeldrene og så kom de til oss. Det ene settet med besteforeldre var greie, men bestemor i det andre var ikke akkurat den mest kjærlig personen jeg har møtt. Jeg ville aldri dra dit, dels på grunn av måten hun var på men også for at det var kjedelig der.
Jeg forsto aldri hvorfor hun ikke var kjærlig ovenfor meg, som å sitte på fanget eller ved siden av henne, eller at hun leste for meg, eller at vi aldri gjorde noe morsomt sammen. Venninnene min hadde jo det, og fortale om alt de gjorde sammen.
Hun var aldri slem mot meg, men jeg hadde følelsen av at hun rett og slett ikke brydde seg om meg…
Nå var jeg til gjengjeld så heldig å ha foreldre, som elsket meg over alt på denne jord. De viste ikke hva godt de skulle gjøre for meg, og fikk meg til å føle meg elsket og betydningsfull. Da ble jo kontrasten desto større når jeg kom til bestemor.
Da jeg var i 20-årene fikk jegen forklaring på oppførselen hennes av min tante. Vi satt å snakket om forskjellige ting, og kom inn på bestemor som heller ikke hadde vært noen kjærlig mor for sine barn. I følge min tante så hadde min bestemor uttalt at hun var jo ikke “MIN BESTEMOR”. Jeg var jo adoptert, og ikke mamma og pappas “ekte barn”.
Helt ærlig så syntes jeg jo at den forklaringen var i tynneste laget og idiotisk, jeg var jo et barn så det burde ikke være en grunn til ikke å vise litt omtanke. Nå skal det sies at jeg ikke har hørt bestemor si dette selv, men hvorfor skulle tante lyve? Som barn syntes jeg det var leit at vi ikke hadde et bedre forhold, men som ung voksen ga jeg rett og slett blaffen!!
Så det er nok feil å tro at alle besteforeldre elsker barnebarna sine.
