Heisann!
Ute er det knall fin vinterdag med blå himmel og sol, men det påstås at vi skal få litt mer snø. Håper de tar feil, for nå har vi fått nok… Temperaturen ligger på -10,4C 🥶
Det skjer ikke så veldig mye her om dagen… Sitter for det meste å hekler å pusler inne med ting som skal gjøres. Derfor snoket jeg litt rundt på gamle innlegg, og kom over et som jeg skrev i januar 2019 hvor jeg slang ut noen spørsmål jeg hadde tenkt litt på som adoptert. Fikk lyst til å dele det igjen.
Hvem hadde jeg blitt?
Som en del av dere allerede vet, så ble jeg bare 6 uker gammel adoptert til de som skulle blir mine foreldre. To mennesker som var veldig kjærlige og omsorgsfulle, og som overøste meg med mye kjærlighet. De har alltid fått meg til å føle at jeg var ønsket.
I voksen alder, fikk jeg kontakt med mine biologiske foreldre. Min mor døde for noen år siden, uten å få flere barn. Min far lever (døde 01.04.19) og via ham har jeg 4 søsken (en søster og 3 brødre)
I tiden etter at jeg ble kjent med min biologiske familie har jeg tenkt mye på hvordan livet mitt hadde blitt, dersom jeg hadde vokst opp hos dem.
Hvilke valgt ville jeg ha gjort i livet? Hadde jeg bodd i Telemark hvor de er fra, eller et annet sted? Hva hadde jeg jobbet med? Hadde jeg giftet meg og fått barn? Alle disse og mange flere spørsmål har jeg tenkt på, men det er selvsagt umulig å vite svaret på noen av dem.
En annen ting jeg også har tenkt mye på, er hva slags person hadde jeg hvert. De genene og personligheten vi er født med, vil jo alltid forme oss og innvirke på hvordan vi blir som menneske. Allikevel vil jo også oppdragelse, livsstil og opplevelser i livet ha en innvirkning. Mine biologiske foreldre var og er veldig forskjellige fra mine adoptivforeldre, og deres væremåte og levestil ville derfor ha hatt en annen innvirkning på meg enn den jeg er vokst opp med.
Jeg syntes det er interessant å tenke på hvor annerledes jeg ville ha vært hvis jeg vokste opp i en helt annen miljø, for jeg ville nok ikke vært akkurat den samme personen som jeg er i dag.
Disse spørsmålene surrer fortsatt rundt i hode mitt fra tid til annen, og kommer vel antagelig til å gjøre det så lenge jeg lever. Vi er jo 5 søsken hvor 3 av oss vokste opp enten med biologisk mor eller som jeg som adoptert, og vi har levd veldig forskjellige liv alle sammen.
Jeg er jo en person som trives veldig godt i eget selskap, men som er veldig utadvendt og sosial på en gang. Det krasjer litt i blant om det blir for mange mennesker rundt meg hele tiden. Blir det for mye trekker jeg meg unna. Hadde det å vokse opp i min biologiske familie påvirket meg, som faktisk er ganske stor? Min biologiske far var utadvendt og sosial, og familiemedlemmene stikker ofte innom hverandre uanmeldt. Eller er jeg kanskje mer lik min biologiske mor som hadde sosial angst og holdt seg mest for seg selv 🤔 Jeg har en følelse av at det er noe i det siste, men det får jeg aldri svar på. 
Slike spørsmål er det mange som tenker på vil jeg mene. Men man får aldri noen svar. Tenkt de samme tankene jeg på en annen måte; Hvor hadde jeg vært hvis jeg hadde sagt ja til det og tenke meg litt om. Men noen svar får man aldri. Det er kaldt vær ute. To dager med busstrøbbel, en leddbuss kjørte ute i en sving i går så jeg gikk det siste biten hjem. Onsdag var kaos og da måtte flere enn meg ta beina fatt. Nå skal jeg hjem til laks og mulig det blir en skitur i kveld. Er meldt midt så man må passe på. Fine ting du strikker og bra at du kan hjelpe andre med mye. Ha en fin kveld.
Det er nok ikke til å unngå å tenke sånn, spesielt når man er adoptert. Man kan jo tenke hvordan det ville ha blitt om man hadde tatt andre valg også. Så ble det skikkelig væromslag, og snøen smelter ganske kraftig å med det kommer det vel en del oversvømmelse vil jeg tro. Ha en fin mandag.
Takk for at jeg fikk innblikk i historien din.
Min søster ble adoptiv bort og hun fikk det bedre liv enn oss. Men hun følte seg uønsket av moren var. Sannheten var at det var farmor som gjorde det fordi en av hennes døtre ikke hadde barn. Vel, det var meg som ble gitt først, men jeg gråt så mye at jeg ble byttet med min yngre søster. Hvordan livet mitt artet seg hvis jeg ikke ble levert tilbake er bare en gåte. Det gikk jo bra med deg og det er godt.❤️
Bare hyggelig og så er det litt gøy å dele. Det er ikke til å unngå at man tenker på hvordan ting ville ha vært, når man er adoptivbarn. I noen tilfeller er det kanskje greit at man ikke får svar. Klems 🤗
Hvordan man blir er nok en blanding av arv og miljø, og interessant å tenke på. Så bra du har hatt en god oppvekst, og gitt de beste forutsetninger ❤️ Jeg var også heldig med mine foreldre (biologiske) 🥰
Ja både arv og miljø vil nok påvirke hvordan vi blir som menneske. Jeg er overbevist om at jeg ikke kunne ha fått bedre foreldre enn de to som adopterte meg. Selv om vi ikke hadde så mye da jeg barn, følte jeg aldri at jeg manglet noe. I tillegg til at de gjorde barndommen og ungdomstiden min trygg og god. Godt å høre at du også har hatt flotte foreldre 🥰
Skjønner veldig godt at du har mange spørsmål om dette. Jeg har adoptert 2 barn, og de har nok kanskje lignende spørsmål.
Jeg har alltid visst at jeg var adoptert, og jeg er glad for at mamma og pappa var åpen om det. For jeg vet med sikkerhet at jeg hadde taklet dårlig å få vite det f eks etter at de var borte. Tenkte ikke så veldig mye på det som barn, men etter hvert som jeg ble voksen kom tankene. Det er nok ikke til å unngå at man får sånne tanker. Når det er sagt, så tror jeg at livet mitt ikke kunne ha blitt bedre enn det har vært 😉 Klems 🤗
Både spennende og litt skummelt! Arv og miljø virker inn forskjellig …………….. skjønner godt at du tenker masse på det innimellom! God klem <3
Ja det er spennende tanker som kommer litt innimellom. Genene ligger jo i bunnen, så har man miljø som påvirker ganske mye. Nå har jo jeg blitt kjent med mitt biologiske opphav, og tror nok at jeg har hatt en bedre oppvekst enn om jeg vokste opp hos dem. Klems 🤗
Fint å få repetert litt om bakgrunnen din! Takk for at du deler! ❤️
Bare hyggelig 🥰 Syntes at dette er litt interessante tanker, selv om man aldri får svar på det 😊
Man kan på en måte komme litt videre likevel, selv uten “fasitsvar”. 🙂
Det kan man helt klart 🥰
Det er litt spennende å tenke sånn, og selv om vi aldri får svar på hvis, dersomatte osv…så er det litt artig å tenke litt sånn. Bare det ikke tar overhånd 😉 God klem <3
Det er veldig spennende og interessante tanker, og nei det må ikke bli en besettelse. Det er umulig å få svar på disse tankene, og det er kanskje like greit. Klem 🤗