Nå som jula er rett rundt hjørnet, blir det automatisk at jeg tenker litt tilbake på barndommens jul, og hvor koselig den pleide å være når det var bare mamma, pappa og jeg.

Da jeg var veldig lita feiret vi jul et år hjemme, et år hos besteforeldrene og så kom de til oss. Det ene settet med besteforeldre var greie, men bestemor i det andre var ikke akkurat den mest kjærlig personen jeg har møtt. Jeg ville aldri dra dit, dels på grunn av måten hun var på men også for at det var kjedelig der.

Jeg forsto aldri hvorfor hun ikke var kjærlig ovenfor meg, som å sitte på fanget eller ved siden av henne, eller at hun leste for meg, eller at vi aldri gjorde noe morsomt sammen. Venninnene min hadde jo det, og fortale om alt de gjorde sammen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hun var aldri slem mot meg, men jeg hadde følelsen av at hun rett og slett ikke brydde seg om meg…

Nå var jeg til gjengjeld så heldig å ha foreldre, som elsket meg over alt på denne jord. De viste ikke hva godt de skulle gjøre for meg, og fikk meg til å føle meg elsket og betydningsfull. Da ble jo kontrasten desto større når jeg kom til bestemor.

Da jeg var i 20-årene fikk jeg en forklaring på oppførselen hennes av min tante. Vi satt å snakket om forskjellige ting, og kom inn på bestemor som heller ikke hadde vært noen kjærlig mor for sine barn. I følge min tante så hadde min bestemor uttalt at hun var jo ikke “MIN BESTEMOR”. Jeg var jo adoptert, og ikke mamma og pappas “ekte barn”. 

Helt ærlig så syntes jeg jo at den forklaringen var i tynneste laget og idiotisk, jeg var jo et barn så det burde ikke være en grunn til ikke å vise litt omtanke. Nå skal det sies at jeg ikke har hørt bestemor si dette selv, men hvorfor skulle tante lyve? Som barn syntes jeg det var leit at vi ikke hadde et bedre forhold, men som ung voksen ga jeg rett og slett blaffen!!

Så det er nok feil å tro at alle besteforeldre elsker barnebarna sine.

#familie #elsket #uelsket #leit #besteforeldre #behandle #vennlig #uvennlig #jul #blogg

I går ville altså den søte, snille, gode og fantastiske mamsen min ha fylt hele 97 år. Som alltid på fødselsdagen hennes drar jeg ned på gravlunden og tenner lys for henne. Syntes det er en fin måte minnes henne på, i tillegg til at jeg får stelt litt med blomstene.

Jeg var litt bekymret for at blomstene skulle ha visnet pga at vi har hatt en del tørke, og det var en stund siden jeg var der sist og vannet å så til dem. Det skulle vise seg at det ikke var noen grunn til bekymring……

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alle blomstene sto der å strakte seg mot sola og var så frodige og fine. Sommerblomstene jeg plantet til 17. mai hadde virkelig kommet for fult. Loubelian hadde bredt seg utover som et blått teppe, og fikk de Spanske Margerittene til å skinne. For et par år siden kjøpte jeg en potterose som jeg plantet på graven. Det var første gangen jeg hadde rose der, og jeg var helt overbevist om at den ikke ville klare seg den første vinteren, men den var sterk og standhaftig. Denne sommeren er den flottere enn noen gang 💖 Jeg blir så glad når blomster jeg planter trives og vokser.

Støtten på graven har for andre gang begynt å lute fremover, og selv om den er boltet er jeg litt bekymret for at den skal velte. Så når jeg først var på gravlunden, stakk jeg innom kontoret for å høre hva vi kunne gjøre med det. Dessverre så var det ikke de som hadde med det å gjøre, så jeg må ringe Gravferdsetaten. Skulle ha gjort det i dag, men jeg har helt glemt det….

#mamma #bursdag #grav #gravlund #støtte #blomster #rose #loubelia #margeritter #natur #blogg

På denne dagen for 10 år siden sovnet min kjære mamma inn etter å ha vært syk en god stund. Hvor har disse årene egentlig blitt av, og jeg kan nesten ikke fatte at det er så lenge siden hun døde.

Hun fikk en stor svuls i den ene lungen, som dessverre ikke kunne opereres bort. Hun var for svak i kroppen til det, og derfor ble det å ta en dag av gangen å håpe på at hun ville ha det relativt godt så lenge som mulig.

Hun bodde hjemme helt til i februar/mars 2006, men da ville hun selv flytte bort på sykehjemmet. Jeg var jo borte på jobb hele dagen og hun var hjemme alene, og hun følte seg ikke trygg hvis noe skulle skje. Jeg spurte henne flere ganger om hun var sikker, for et sykehjem er jo ikke like hjemmekoselig som det blandt de tingene du selv har kjøpt og omgitt deg med. Etter å ha tatt med mange av de kjære tingene til rommet hennes, ble det ganske fint og koselig der.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det går ikke en dag hvor jeg ikke tenker på henne, og savner henne ❤ Mamma var et varmt og kjærlig menneske, som ofte satte andes behov foran sine egne. Hadde hun plukket masse bær, da fikk alltid naboen, hadde hun stekt kaker, lomper, vafler…. ja da fikk naboen da også. Hun gikk aldri bort til noen uten at hun hadde med seg noe og kom noen på besøk disket hun alltid opp med noe…., enda det ikke så ut til at det var noe i skapet. Etter at pappa ble borte, tok jeg henne med meg over alt. Hun ble med på alt og var ei tøff dame.

Jeg tror noe av det hun satte stor pris på, var når hun og jeg dro til Rjukan for å møte min biologiske far, tanker, onkler, søsken og søskenbarn. Det var ikke bare jeg som ble tatt i mot med åpne armer, for det ble hun også. Den kjærligheten hun følte var ikke noe hun hadde følt i sin familie da selv vokste opp, og syntes at det var så stort. Jeg husker godt hvordan hun gang på gang snakket om dette møtet, og de påfølgende.

Med hånden på hjerte vet jeg at det flere enn jeg som savner denne flotte damen ❤

….Until we meet again

Those spesial memories of you

will alwas bring a smile

if only i could have you back

for just a little while

Then we could sit and talk again

just like we used to do

you alwas meant so very much

and always willdo too

The fact that you’re no longer here

will always cause me pain

but you’re forever in my heart

until we meet again

#mamma #mor #savn #død #syk #kjærlighet #blogg

Jeg har gledet meg til dagen i dag en god stund nå, og det var for at jeg skulle møte å være sammen med niesen min Linda noen timer. Hun, samboeren og sønnen skulle inn til Oslo for å besøke AniCura Dyresykehus Oslo med hunden Lykke, som har vært veldig syk og har hatt vondt i potene sine en stund. De er ikke kjent i Oslo, så de valgte derfor å dra så de var tidlig ute.

Dyresykehuset ligger på Tåsen, og det tar ca 15 – 20 minutter å kjøre dit fra meg, hvis det ikke er noe trafikk. Det gikk veldig radig hele veien, men jeg holdt nesten på å kjøre feil når jeg kom mot Tåsen men så det i siste liten. Det verste var at jeg hadde på GPS’n også, og enda var det så vidt jeg surra med veien. Linda og Torgeir hadde allerede kommet og var borte i parken så jeg gikk dit for å møte dem :o))

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette er altså min flotte niese Linda, som er 6 måned på veg med en ny verdensborger. Jeg er så glad for at hun gjerne ville tilbringe dagen sammen med meg, for vi bor jo såpass langt unna hverandre at vi sees veldig sjelden. Hun på Vestlandet og jeg her i Oslo så sier det seg selv at vi ikke akkurat kan bare kan stikke bort til hverandre, for en kopp kaffe når vi måtte ønske det. Knis, vi ble litt opprømte en periode der vi satt, og årsaken til det var at Sivert Høyem jogget forbi oss 4 ganger. Vi ble enig om at det ikke var for at han trengte å komme i form, nei det var for at vi satt der, hihihihi!!

Siden det var god tid til Lykke skulle inn til veterinæren, hadde vi masse tid til å være ute i parken. Himmelen var blå og solen skinte så det var en herlig dag å være ute på, men det blåste ganske kraftig. På et tidspunkt så ble det dannet en skikkelig virvelvind, som først så ut til å komme rett mot der Linda og jeg satt. Så plutselig endret den retning å virvlet over gaten og tok noen runder på en grusplass før den oppløste seg igjen.

Det ble etterhvert litt kjede for både hunden og 5 åringen, så bestemte oss for å gå rundt parken og idrettsannlegget. Det var jo da vi oppdaget en fin lekeplass på toppen som helt klart hadde vært mye mer gøy for 5 åringen enn den kjedelig krakken. Det var fortsatt litt tid igjen, så vi satte oss ned en stund sånn at det ble tid til litt lek og morro.

Det blitt ventetid før Lykke og Linda kunne gå inn til veterinæren for undersøkelse, og da det var tid for dem å gå inn gikk de andre to ut en stund mens jeg ble sittende igjen på venteværelset. Mens jeg satt der å ventet kom en kollega, som også var der med sin hund. Vi pratet litt før han måtte videre.

Det ble en trist avslutning hos veterinæren, for hun kunne ikke gjøre noe for Lykke å anbefalte at hun skulle få sovne inn… At dette kunne bli resultatet av dagens besøk var de jo klar over, men håpet ikke ville skje. Lykke skal nå være med dem på en liten ferie, og skal de kontakte sin egen veterinær når de kommer hjem igjen. Jeg fikk helt klump i halsen når Linda kom ut og fortalte dette… Det gjør vondt langt inn i hjertet når kjæledyra våre blir syke, og noen ganger er de så syke at det beste er at de får slippe…

Etter at vi var ferdig hos veterinæren var vi alle fire veldig sultne, og da det lå en Peppes Pizza på andre siden av parken ruslet vi dit. De hadde desverre ikke noen border som vi kunne sitte ved, så vi kjøpte pizza og brus å gikk tilbake til parken å spiste den der. Etter at vi hadde spist sa vi farvel til hverandre og dro hver vår vei. Litt vemodig å ta farvel, og jeg kjenner litt på at jeg savner dem 💖

#familiebesøk #familie #niese #savn #hund #barn #tåsen #anicuradyresykehus #veterinær #syk #sommer #sommer2016 #juni #juni2016 #sol #varme #trist #leit #park #lykke #blogg

Det er akkurat det jeg gjør, gleder meg noe veldig… For litt senere i dag skal jeg treffe niesen min Linda, som jeg ikke har sett på mange år. Hun er datter av eldste broren min, og hun bor i Hordaland. Det er noen timer i bil bort dit, så man slenger seg ikke akkurat i bilen å stikker bort på et besøk. 

Hun og samboeren skal inn hit til et dyresykehus her i Oslo med den ene hunden sin, Lykke, for å bli undersøkt. Jeg vet ikke helt hva som er problemet, men hun har stadig vondt i potene sine. Når de nå først dro inn til Tigerstaden ville hun gjerne møte tanten sin i samme slengen, og det er noe jeg satte veldig stor pris på. Jeg ser ikke så mye til familien min, så derfor er det ekstra stas når noe sånt skjer :o))

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Selv om jeg bor i Oslo så kjenner jeg ikke hver krik og krok av byen, og tenkte så lurt i går kveld at da finner jeg fram GPS’n å lade opp den å oppgradere den. Som alltid når jeg skal gjøre noe, så blir det problemer. Det gjorde det også i går, for hvor mye jeg enn lette og endevendte hver krik og krok av heimen kunne jeg ikke finne kabelen. Ofte så er det jo sånn at man kan benytte en annen kabel, men ikke i dette tilfellet. Her insisterte programmet og GPS’n selv at originalkabel ble benyttet. Venninnen min Anne har maken GPS, så jeg skal spørre om jeg kan få låne hennes så får jeg kjøre oppgradering senere. Strøm har jeg jo i bilen, så det er ikke noe problem

#glede #love #familie #familiebesøk #niese #oslo #oslobesøk #hordaland #dyresykehus #hund #gps #problemer #kabelproblemer #borte #oppdatering #blogg #sommer #juni #sommer2016 #juni2016

Dette med familie og hva den betyr har jeg tenkt mye på, ikke bare nå men i grunnen hele livet. Det kan nok komme av at jeg er adoptivbarn, og kom til mamma og pappa da jeg bare var 6 uker gammel. Jeg har alltid vist at jeg var adoptert, for mamma og pappa valgte å være åpen om det helt fra jeg var såpass stor at jeg forsto det.

Jeg husker at jeg egentlig var veldig stolt, for jeg hadde blitt valgt av dem <3 Når man nå først skal bli adoptert kunne jeg ikke ha vært mer heldig med de som skulle bli mamman og pappan min. De kunne jo ikke selv få barn, og at jeg kom inn i deres liv var en stor velsignelse. De viste ikke hva de godt de skulle gjøre for at jeg skulle ha det bra, og ga meg en trygg og god oppvekst

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da jeg kom opp i tenårene, og begynte se på gutta å litt mer enn å bare se så kunne jeg plutselig få helt hetta… Herregud, tenkt om det er broren min, skrekk og gru. Hadde jo lest om folk som ble hodestups forelsket å giftet seg, og fikk barn… Så etter noen år fikk de greie på at de var bror og søster, grøss og gru… Nå var jeg heldig, for jeg traff aldri på noen av brødrene mine, puh!

Så er det jo også sånn da, at når man har voksne foreldre så får man ikke alltid lov til å ha dem så lenge som man skulle ønske. Den snille gode pappan min var mye syk etter at han tok ut pensjon ved 62 års alder, og frem til han gikk bort i 2000 bare 76 år gammel. Da orket ikke kroppen lenger, og han sovnet stille inn på Ullevål Sykehus, med mamma og meg på hver sin side av sengen. Huff, jeg får nesten en klump i halsen når jeg tenker på det.

Allerede før pappa døde så hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle kontakte Fylkesmannen i Oslo Akershus, for å finne ut hvem mine biologiske foreldre var. Han fikk ikke oppleve at fikk svar, men han viste at jeg hadde sendt en forespørsel. 

Jeg ville egentlig bare vite hvor i landet jeg kom fra og navnet på mine biologiske foreldre, og var helt uforberedt på at Fylkesmannen tok kontakt med dem begge da jeg sendt min forespørsel. Min biologiske far var på telefonen ikke så lenge etter at han fikk vite at jeg hadde søkt etter ham, og vi pratet en lang stund. Det ble kanskje mest jeg som snakket, for jeg hadde så mye å spørre om. Hadde jeg søsken, hvor mange, tanter og onkler, besteforeldre osv. Mens han snakket så satt jeg og noterte på harde livet :o)) Da vi møttes første gangen var det hjemme hos søsteren min, og bare for å ha sagt det så er jeg midterste barnet i en søskenflokk på 5 hos min far. Jeg gruet meg veldig og hadde sommerfugler i magen under hele bilturen, og hadde mamma med som støtte. Det var jo ikke noe å grue seg til, for når vi kom fram ble vi mødte av en kjempestor familie som tok i mot oss begge to med åpne armer. Veldig sånn “Tore på sporet” i grunnen :o))

Min biologiske mor fikk jeg aldri noen ordentlig kontakt med. Vi traff aldri hverandre, og hadde bare sporadisk kontakt med hverandre på telefon frem til hun døde for et par år siden.

Etter at min adoptivmamma døde i 2006 har jeg vel følt at jeg ikke hører hjemme noe sted. Jeg vet ikke om jeg noen gang hadde tenkt at jeg skulle føle de sånn, men jeg kan sammenligne det med at de to familiene står på hver sin side av et stort stup. Over stupet går det en gjenomsiktig bro av glass, og midt på den står jeg rådvill uten å vite hvem vei jeg skal gå!! Om disse følelsene har kommet for de kontakten ikke er så god for tiden vet jeg ikke….!!

Nå er jeg veldig heldig da, for jeg har gode venner som jeg vet stiller opp for meg. Gode venner som jeg er glad i å setter pris på. Mange ganger så kan de være mer viktig enn blodsbånd og familieforbindelser <3

#familie #familieforhold #ensomhet #savn #foreldre #adoptiv #biologisk #søsken #blogg #brødre #blodsbånd #familieforbindelser #kjærlighet #vennskap

Det er på dager som i dag at jeg savner mamma… Savner å kunne snakke med henne, og spørre henne til råds om ting jeg er usikker på. Hun kunne så mye, som de fleste mammaer kan. 

For et par år siden scannet jeg en del gamle bilder, og da fant jeg dette her av MAMMA og MEG hvor jeg var en plass mellom 1 og 2 år tenker jeg. Det er et veldig godt bilde av oss, og jeg blir så glad når jeg ser på det :o)) Mamma var et utrolig flott menneske, som var uselvisk å tenkte først på andre før hun tenkte på seg selv. Hun var generøs, og delte alltid med seg av sin tid, og bakte hun noe så var hun alltid henne hos naboen med “en smakebit”, som ikke var noen bit :o)) 

Jeg vet at teksten nedenfor ofte dukker opp på sosiale medier, men den er så beskrivende det vi tenker om mamma igjennom livet:

   4 år: Mamma kan alt
  8 år: Mamma kan mye
12 år. Mora mi kan faktisk ikke alt
14 år: Mutter’n skjønner ingen ting
16 år. Mutter’n er håpløs
18 år: Hu der? Hu har gått ut på dato
25 år: Mamma vet kanskje litt om dette
35 år: Før vi bestemmer oss, så spør vi mamma
45 år: Lurer på hva mamma mener om dette
75 år: Skulle ønske jeg kunne snakke med mamma

#mamma #savn #minner #lengsel 

I går ble det noen telefonsamtaler ned til Spania igjen, og resultatet av det ble at Det norske konsulatet i Benidorm overtar og avslutter det som må gjøres, etter fetteren mins død. Det var en stor lettelse at de tar over kjenner jeg.

Det var noen gjenstander som vi har bestemt oss for å donere til Sjømannskirken, og så kunne de selge tingene å ta pengene for å bruke dem til et godt formål. Akkurat det falt dessverre igjennom, da det ikke lønte seg for dem. Det er her konsulatet nå kommer inn i bildet. De overtar tingene å tar seg av å selge det som kan selges og makulerer det som ikke har noen verdi.

De sendte meg en mail med en ferdigskrevet fullmakt, som jeg trengte å fylle inn mine personalia. Dette gir dem rett til på vegne av familien å ordne opp i tingene. Jeg måtte også skaffe en godkjent kopi av passet mitt som skulle legges ved, så jeg stakk innom Sentrum Politistasjon å ordnet det i lunchen. Jeg fikk ordnet alt sammen innen jeg gikk fra jobb i dag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mens jeg likevel var ute, stakk jeg ned på apoteket og hentet ut noen resepter og kjøpte hele regime av vitaminer som jeg nå var gått tom for. Det koster jammen å holde kroppen oppegående, for det kom på nesten 1000,-. Den dyreste boksen med vitaminer pleier jeg vanligvis å kjøpe i Sverige, men nå har jeg ikke fått vert der før jul og vi skal ikke dit på noen uker enda. Synd at slike ting skal koste så mye her hjemme på berget :o((

#dødsbo #oppgjør #avslutning #konsulat #benidorm #spania #politet #fullmakt #pass #vitaminer #apotek.

Jeg har jo tidligere fortalt at jeg i november ble kontaktet av politiet, i forbindelse med at min fetter som var bosatt i Spania var død. Siden han ikke hadde noen nære familie så fant politiet ut at jeg var i slekt med ham. Ingen i familien hadde hatt kontakt med ham på mange år, og han emigrerte til utlandet etterhvert.

Det har vært noen mailer og telefonsamtaler før jul for å få klarlagt en del ting. Det var ganske stressende å vanskelig syntes jeg, siden han døde i Italia og bodde i Spania. Mange samtaler foregikk på engelsk, hvor den jeg snakket med ikke hadde dette som sitt modersmål. Det var ikke alltid like enkelt å forstå hverandre, og noen ganger ble jeg bare så oppgitt. I begynnelsen av desember ble kisten sendt fra Italia til Benidorm og han ble begravet.

Det som sto igjen etter begravelsen var å rydde ut av leiligheten, som han leide. I forrige uke fikk jeg en mail fra Konsulatet i Benidorm at den var ryddet, og de sendte over en liste over de personlige eiendelene. I tillegg var bilen og motorsykkelen hans flyttet ut på gaten.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I dag ringte jeg til konsulatet i Benidorm, og vi ble enig om hva som skulle gjøres med tingene hans. Jeg regner med at de siste tingene som gjøres er klart i morgen, og da er alt over.

Det er veldig trist at han valgte å ikke ha noe kontakt med familien sin i alle disse årene, og at politiet måtte lete etter noen som kunne ordne opp etter at han var borte.

#død #ordneopp #ordne #benidorm #spania #dødsfall #konsulat #familie #trist #tragisk #bil #motorsykkel #telefonsamtale #mail 

Når ukjente nummere dukker opp på loggen til mobilen min er det svært sjelden at jeg ringer tilbake. Jeg sjekker om nummeret er oppført hos 180.no, og er det ikke det så legges det automatisk til blokkeringslista. På onsdag i forrige uke så dukket et sånt nummer opp og det var selvsagt ikke listet noen steder. Innen jeg rakk å legge det på blokkeringslista ringte noen fra nummeret på nytt. Av en eller annen grunn kjente jeg på meg at jeg burde ta samtalen, og jeg gjordet også det.

I andre enden var det en kvitrende blid dame som fortalte at hun ringte fra Kripos…. Min første tanke var at, hva i all verden har jeg gjort nå og hjernen min jobbet på høygir for å tenke igjennom om jeg kunne ha gjort noe som fikk dem til å kontakte meg. Selvsagt så har/hadde jeg ikke gjort det, så tanken var egentlig helt absurd. Telefonen hadde ingenting med meg å gjøre i det hele tatt.

Nå er det sånn at jeg har en fetter som for mange år siden helt har meldt seg ut av samfunnet og familien våres. Ingen har hørt noen ting fra ham på mange år, og det er nok flere av oss som har tenkt på han å lurt på hvor han er nå. Det vet vi nå i alle fall!!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var ham damen fra Kripos ringte om… Det viste seg at han de siste årene var bosatt i Benidorm i Spania, og i forrige måned hadde han vært om bord på cruiseskipet Sovereign Valetta. Mens båten var utenfor Italia hadde han dødd av naturlige årsaker i lugaren sin. Kripos hadde fått i oppgave å finne pårørende for å melde fra om dødsfallet. Nå var det sånn at foreldrene var døde for flere år siden, han har aldri vært gift eller fått barn og derfor var det vi søskenbarna som ble det nærmest han hadde av familie.

Etter at de hadde lett litt var det meg de fant, og informerte om hva som hadde skjedd. Jeg må innrømme at jeg ble helt satt ut, og ikke helt viste hva jeg skulle gjøre. Min første tanke var at vi må jo få ham hjem til Norge, men man skal aldri ta sånn viktige beslutninger før man får tenkt seg om å få roet seg litt ned. Dessuten kunne jo ikke jeg på bakgrunn av alle søskenbarna ta en sånn viktig avgjørelse.

Jeg måtte kontakte UD for å få litt mer informasjon, men det nummeret jeg fikk oppgitt fra Kripos var det helt umulig å komme igjennom på. Heldigvis sende Kripos meg en mail med den informasjonen de hadde, og der sto det et annet nummer som jeg fikk kontakt med en veldig hyggelig kar. Han sa at jeg måtte ta kontakt med min fetters spanske forsikringsselskap AXA, men innen jeg rakk å ringe dem så tok de kontakt med meg i stedet. Damen snakket ikke sånn veldig godt engelsk, men bra nok til at vi forsto hverandre. Med en gang jeg bekreftet at jeg var den jeg var, spurte damen hva vil du at vi skal gjøre med fetteren din. Jeg måtte jo bare si at det hadde jeg ikke tenkt på enda, og at jeg ikke engang hadde rukket å informere resten av familien. Vi ble til slutt enig om at hun skulle ringe meg igjen dagen etter….

Resten av kvelden ble brukt til å ringe rundt til de søskenbarna jeg fikk tak i for å høre hva de mente vi skulle gjøre. Det ble en lang kveld i telefonen, og på slutten var det klart at alle mente at det beste var at han ble begravet i Spania hvor han hadde fast bostedsadresse. Med hånden på hjerte så syntes jeg det var veldig merkelig å skulle behøve å være med å bestemme, hva som skulle gjøres med kroppen til en person ingen av oss hadde sett på mange år.

Neste dag ringte damen fra AXA forsikring tilbake, og etter et par forsøk forsto hun at fetteren min ikke skulle fraktes til Norge men begraves i Benidorm. Jeg måtte virkelig jobbe litt for at hun skulle forstå det. Forsikringsselskapet skulle betale frakt av kroppen fra Italia tilbake til Spania, noe hun hadde bekreftes dagen i forveien. Jeg spurte ikke engang om de ville ha betalt for frakt til Norge, bare for at jeg var redd for at hun skulle misforstå hvorfor jeg spurte.

Siste ord er vel ikke sagt i denne saken, og jeg regner med at dødsattest og andre dokumenter på et eller annet tidspunkt vil dukke opp.

#familie #borte #Spania #dødsfall #fetter #Italia #Spania #ud #kripos #utlandet #begravelse #cruise #båt #sovereignvaletta #axa #forsikring #benidorm #skremmende #utvandret