Nå som jula er rett rundt hjørnet, blir det automatisk at jeg tenker litt tilbake på barndommens jul, og hvor koselig den pleide å være når det var bare mamma, pappa og jeg.
Da jeg var veldig lita feiret vi jul et år hjemme, et år hos besteforeldrene og så kom de til oss. Det ene settet med besteforeldre var greie, men bestemor i det andre var ikke akkurat den mest kjærlig personen jeg har møtt. Jeg ville aldri dra dit, dels på grunn av måten hun var på men også for at det var kjedelig der.
Jeg forsto aldri hvorfor hun ikke var kjærlig ovenfor meg, som å sitte på fanget eller ved siden av henne, eller at hun leste for meg, eller at vi aldri gjorde noe morsomt sammen. Venninnene min hadde jo det, og fortale om alt de gjorde sammen.
Hun var aldri slem mot meg, men jeg hadde følelsen av at hun rett og slett ikke brydde seg om meg…
Nå var jeg til gjengjeld så heldig å ha foreldre, som elsket meg over alt på denne jord. De viste ikke hva godt de skulle gjøre for meg, og fikk meg til å føle meg elsket og betydningsfull. Da ble jo kontrasten desto større når jeg kom til bestemor.
Da jeg var i 20-årene fikk jeg en forklaring på oppførselen hennes av min tante. Vi satt å snakket om forskjellige ting, og kom inn på bestemor som heller ikke hadde vært noen kjærlig mor for sine barn. I følge min tante så hadde min bestemor uttalt at hun var jo ikke “MIN BESTEMOR”. Jeg var jo adoptert, og ikke mamma og pappas “ekte barn”.
Helt ærlig så syntes jeg jo at den forklaringen var i tynneste laget og idiotisk, jeg var jo et barn så det burde ikke være en grunn til ikke å vise litt omtanke. Nå skal det sies at jeg ikke har hørt bestemor si dette selv, men hvorfor skulle tante lyve? Som barn syntes jeg det var leit at vi ikke hadde et bedre forhold, men som ung voksen ga jeg rett og slett blaffen!!
Så det er nok feil å tro at alle besteforeldre elsker barnebarna sine.
#familie #elsket #uelsket #leit #besteforeldre #behandle #vennlig #uvennlig #jul #blogg
Uff, så trist! Men tror det du sier er mye sant. Og desverre tilfelle i mange slike tilfeller… Siden jeg vokste opp med besteforeldre som betydde alt for meg, eller rettere sagt mormor og farmor (morfar døde samme år jeg ble født og farfar da jeg var 4), så synes jeg slik er så trist… Det var enstor del av min barndom… 🙁
Det er jo sånn det burde være, som du hadde det med din mormor og farmor. Jeg hadde en fantastisk farmor og farfar, men han døde da jeg var 7 år. Morfar sa aldri noen ting, var enten i skogen, i skålen å kløvde ved, eller i potetlandet, og når han ikke gjord det lå han i kammerset å leste. Det er rart hva vi barn venner oss til, og hvor likegyldig vi blir selv når vi merker at andre ikke bryr seg 🙁
desverre er det nok mange barn der ute som opplever det samme,voksne mennesker kan være ganske stygge ovenfor barn uten å tenke over det,for det er aldrig barns skyld att dei havner i slike familier :=) godt du hadde gode foreldre da
Et barn er jo en velsignelse til foreldrene og familien, uansett om barnet har blodsbånd eller ikke. Jeg tror ikke min bestemor hadde det i seg å være vennlig, og det er veldig trist. Mamma og pappa var fantastiske foreldre, og jeg tror at det skjermet meg endel uten at jeg direkte kan huske det.
Det der har jeg også opplevd hos min mormor som slettes ikke var noe glad i meg. Min mor er litt lik henne for mellom oss har det alltid vært en isfront. Den er slik nå også etter at hun ble enke. Av den grunn bodde jeg mest hos farfar og farmor. Vet ikke hvorfor det ble slik, men har en veldig dominerende søster så det var vel det.
En ting er at en mormor ikke er glad i en, men når forholdet til en forelder også er anstrengt er det ikke greit. Jeg hadde heldigvis mine foreldre som en trygg og god havn, som elsket meg over alt på denne jord. Det er så trist å tenke på at vi som barn ikke fikk den kjærligheten vi burde ha fått 😢