Det er på dager som i dag at jeg savner mamma… Savner å kunne snakke med henne, og spørre henne til råds om ting jeg er usikker på. Hun kunne så mye, som de fleste mammaer kan.
For et par år siden scannet jeg en del gamle bilder, og da fant jeg dette her av MAMMA og MEG hvor jeg var en plass mellom 1 og 2 år tenker jeg. Det er et veldig godt bilde av oss, og jeg blir så glad når jeg ser på det :o)) Mamma var et utrolig flott menneske, som var uselvisk å tenkte først på andre før hun tenkte på seg selv. Hun var generøs, og delte alltid med seg av sin tid, og bakte hun noe så var hun alltid henne hos naboen med “en smakebit”, som ikke var noen bit :o))
Jeg vet at teksten nedenfor ofte dukker opp på sosiale medier, men den er så beskrivende det vi tenker om mamma igjennom livet:
4 år: Mamma kan alt
8 år: Mamma kan mye
12 år. Mora mi kan faktisk ikke alt
14 år: Mutter’n skjønner ingen ting
16 år. Mutter’n er håpløs
18 år: Hu der? Hu har gått ut på dato
25 år: Mamma vet kanskje litt om dette
35 år: Før vi bestemmer oss, så spør vi mamma
45 år: Lurer på hva mamma mener om dette
75 år: Skulle ønske jeg kunne snakke med mamma
#mamma #savn #minner #lengsel
Så herlig bildet! ja den teksten holdt jeg på å skrive her i går også.. Jeg har også mamma i himmelen. Savner henne på vonde dager!
Så flott bilde av deg og mamma’n din! Ja, morsdag er en dag hvor man savner mamma’n sin ekstra mye. Jeg mistet moren min det året jeg fyllte 34 år og det er snart 15 år siden, og det gikk åtte år etter det før jeg selv ble mamma. I den tiden var det vondt når alle rundt en feiret morsdag og det var så mye fokus på det i aviser og butikker. Den teksten husker jeg at jeg delte på fb på morsdagen ifjor, og den stemmer veldig bra.
dvergpinschere i mitt hjerte: Det er godt man har minnene, og jeg er heldig som har mange gode å hente fram :o))
Hanne Beate: Min mamma døde i 2006, og det var det året jeg fylte 46 år. Hun hadde vært syk en stund, så jeg var sånn passe forberedt. En merkelig følelse var det likevel å bli foreldreløs,og jeg husker at jeg følte meg som jeg var et lite barn. Jeg har jo ingen søsken, så jeg ble jo alene. Det var nok da jeg ble ordentlig voksen, tror jeg….
Ja, det er rart å bli foreldreløs, – jeg ble det ifjor da faren min også døde. Jeg har heller ingen søsken å dele savnet med, men en samboer og et barn. Ellers har jeg et par venninner som begge hadde mistet både moren og faren da de var 30, og som heller ikke har søsken, – fint å prate med noen som vet hva det vil si å miste foreldre. Man skulle jo gjerne hatt de med seg lengst mulig, men de gode minnene lever videre.
Hanne Beate: Minnene våre bærer vi med oss så lenge vi er til, og de er det godt å kunne hente fram å snakke litt om sammen med gode venner :o))