Jeg skulle ønske at jeg hadde kommet mye lenger på pleddet mitt, men jeg har mange omganger og i alle fall et nøste til innen det er ferdig. Omgangene går jo ganske fort når jeg først setter meg ned, og det er jo ikke noe mønster heller. Mønsteret i pleddet er stripene som kommer naturlig i garnet.
Garnet som brukes til dette pleddet er Viking Pleddgarn, 350 gr nøste som er 88% akryl og 12% polyester. Man skal i flg beskrivelsen på garnet bruke pinne 5 eller 6. Jeg valgte å bruke no 6 for å få det så luftig som mulig. Mange påstår at så lenge man ikke bruker ullgarn så blir ikke plagget eller i dette tilfelle pleddet noe varmt. Nå har jeg strikket et pledd til av dette garnet, samt et par sjal og det varmer veldig godt…
Ja dessverre så er det sånn, denne morgenfuglen som egentlig ikke er noen morgenfugl i det hele tatt, sov helt til klokken var 11 i dag. Da hadde alle andre fugler, både med og uten vinger, stått opp allerede. Var formen ikke helt på topp, nei den var ikke det, så det var egentlig ganske deilig å sove litt.
Jeg var sånn “nesten” våken ved 10 tiden, og da kom begge kattene opp i sengen. De la seg på hver sin side av meg, og da de skjønte at mor ikke hadde noen planer om å stå opp, krøllet de seg sammen og sovnet de også. Da jeg våknet på ordentlig en time senere, ja da lå de der enda 💖💖
Ute er det et nydelig vær i dag, men jeg har ikke tenkt meg ut. Det er fortsatt isete og glatt ute i gården, men det er ikke derfor jeg ikke skal ut… Nei, jeg har tenkt å kose meg inne med strikketøy, tv og ikke minst få unna noen maskiner med klesvask. Det har hopet seg opp litt i løpet av uka, så i dag kommer vaskemaskinen til å få kjørt seg.
Det røde og sorte pleddet jeg begynte på for en tid tilbake, har blitt liggende en stund så nå må jeg få strikket noen omganger i dag sånn at det vokser. Jeg har sagt at det skal være klart til 1. desember, og det har jeg tenkt å holde ;o))
I går var det 17 år siden den snille og gode pappan min døde, etter å ha slitt med helseproblemer en stund. Han var 76 år det året han døde, og i år ville han ha vært 93 år. Noen ganger tenker jeg, er det virkelig så lenge siden han døde. For det virker ikke sånn.
Jeg vet mange ikke gjør det, men for meg har det blitt en tradisjon å tenne lys på gravlund også på dødsdagen. Det regnet bra da jeg dro ned på Alfaset gravlund, men når jeg først kom dit var det opphold mens jeg tok ut de utbrente lysene og tente nye. Det var var blitt skumring så lyset fra lyktene syntes veldig godt. Jeg satt litt i bilen å så på graven og tenkte litt på ham, og på mamma innen jeg dro videre.
Jeg tenker på begge foreldrene mine hver dag, men ikke med sorg i hjerte lenger. Nei, nå tenker jeg mer på alle de fine stundene vi hadde sammen, og alt vi gjorde sammen. Det var bare oss tre, og vi hadde et veldig nært og varmt forhold som jeg satte stor pris på. Akkurat det å kunne prate med dem og fortelle om ting som skjer, det savner jeg veldig. Også diskutere ting jeg hadde lyst til å gjøre, for å høre deres tanker og meninger om saken.
Som jeg har nevnt før, så er jeg adoptert og kom til mamma og pappa da jeg var bare 6 uker gammel. Jeg kunne vel ikke ha vært mer heldig, når akkurat de valgte meg. For både mamma og pappa var varme og omtenksomme mennesker, som ikke viste hva godt de kunne gjøre for den lille, runde og blide datteren sin. For også som barn var jeg rund, og jeg var som nå stort sett bare blid og fornøyd.
På bakerste rad, nummer 5 både fra høyre og venstre står pappan min. I flg Digitalarkivet så skal dette være 4 klassebildet. Pappa ble født i 1924 på Hedmarken, om det var på Stange eller et annet sted i nærheten er jeg ikke så sikker på. Han var en av de yngste i en søskenflokk på 9, hvor av 7 vokste opp og stiftet egen familie.
Jeg lurer hva disse unge håpefulle tenkte der de sitter å smiler til fotografen. De tenkte nok kanskje ikke så mye på hva de skulle gjøre som voksne når de bare gikk i 4 klasse, men for mange av dem ville nok livet fortsatt være i nærområdet hvor de var født. Jeg vet i alle fall sånn någenlunde hva pappa tenkte på… Han hatet skolen, og han gledet seg til at skoledagen var over. Akkurat det har han selv fortalt ;o)) Når han kom hjem, slang han skolevesken i en krok og ropte til farmor “her igjen”. Skolevesken lå i kroken til han skulle på skolen neste dag, eller over helgen, hehe!
Da jeg hastet av sted fra jobben ved 14 tiden i går for å rekke timen min hos Manullterapeuten, merket jeg at det kom noen regndrypp. Jeg tenkte at jeg håper ikke det blir noe mer, for jeg har ikke helt tette sko på bena.. Ble jo det vettu.
Når jeg kom ut fra behandling hadde det begynt å regne skikkelig, og jeg bare stupte inn i bilen å dro fort hjem for å hente lys og en tenner. (Det var 17 år i går siden min far døde) Ville rekke å tenne lys på graven innen det ble mørk, og så skulle jeg jo også fredagshandle..
Da jeg kjørte ut av garasjeanlegget på Bryn senter, hadde det begynt å snø. Først var det bare sånn slaps som ikke la seg på bakken, men utover kvelden falt gradene og det begynte å legge seg på gresset. Innen jeg gikk å la meg var det på minussiden, og det hadde begynt så smått å fryse på.
Tok dette bildet fra garasjen i går, og på det tidspunktet var det nok mest regndråper som kom…
Noen snøstjerner havnet på boblejakken, men da jeg kom inn i varmen i oppgangen smeltet de ganske fort ;o))
Ikke den beste kvaliteten kanskje, men bildet ble tatt igjennom stuevinduet akkurat nå… Ute er det – 0,4 C akkurat nå, og det ligger igjen snø på bakken. Om det er glatt i gaten kan jeg ikke se fra vinduet mitt, men nede på garasjetaket her nedenfor og ute i gården hos meg ligger det is.
Jeg har ikke lagt om til vinterdekk på Forden enda, men jeg har brodder og jeg har tilgang på t-bane og buss like i nærheten så det er ikke så farlig. Dessuten så kommer det meste, om ikke all snø og is til å forsvinne igjen. Forden har time hos Røhne Selmer på Ensjø til fredagen for å sette på vinterdekk, og inntil da kommer den til å bli i garasjen.
Etter at jeg tok et aldri så lite rundkast på søndagen som var, har ikke formen akkurat vært på topp… Jeg har hatt mye vondt, og smertene har tusket til seg det lille ekstra jeg hadde av energi når jeg kom hjem fra jobb. Derfor har jeg stort sett sittet i godstolen å sløvet, og gruet meg til hver gang jeg var nødt til å reise meg opp.
Status: Benet mitt er fortsatt ekstremt blått, og ikke noe pent å se på… Allikevel har smertene avtatt ganske betraktelig, så jeg klarer å gå normalt igjen. I tillegg klarer jeg å reise meg opp fra godstolen uten de største grimasene i ansiktet.
Akkurat i skrivende stund sitter jeg og nyter den aller første kaffekoppen, og ser på at dagen våkner mer og mer til liv utenfor. Enda er det mørkt, men himmelen begynner å lysne, så det tar nok ikke lang tid innen det er helt lyst.
Jeg våknet allerede kl 5 i dag, og fikk ikke sove igjen… Lå fram til kl 6, og når søvnen ikke kom tilbake innen da sto jeg like godt opp. Så nå har kattenes morgenstell blitt gjort, og jeg har ryddet opp litt i heimen. Når resten av blokka våkner skal jeg ta meg en runde med støvsugeren, og vaske litt på badet… Tenk om jeg kunne være like våken og opplagt bestandig, særlig i ukedagene når jeg skal på jobben!!
Rett etter jeg var ferdig på jobben, tok jeg t-banen til Furuset hvor jeg ble hentet av Bestisen. Vi hadde nemlig avtalt at vi skulle dra til Rosenberg Slakteriforretning, som åpnet sine dører for første på Lillestrøm i dag.
Forretningen i mange år hatt sine lokaler i Fetsund, men har nå flyttet til nye i Lillestrøm.
Da bi kom til forretningen trakk vi henholdsvis no 303 og 304. Det var da mye over 20 stykker foran oss. Butikken var smekkfull, så vi måtte smyge rundt for å få oversikt over det de hadde i disken.
Jeg er ikke glad i å vente på noen ting, men det gikk i grunnen ganske greit. Tiden gikk ganske fort, og plutselig var det vår tur.
Det var mye god mat i disken, men jeg gikk ikke helt bananas av den grunn. Jeg kjøpte en pakke med Rosenberg røkte pølser, wienerpølser med ramsløk i, en ring med julepølse og noen medisterkaker.
Jeg er jo hvert år på jakt etter den beste julepølsen, og så langt har Gilde vunnet kampen. Kanskje det er Rosenberg som går av med seieren dette året 🤓
Nå er det snart på tide at Pittbulljedda finner fram sko eller støvler med en såle som ikke sklir så lett. For i dag hadde jeg litt problemer med å komme meg ned til t-banen. Joggeskoene jeg hadde valgt har egentlig en ganske god såle, men allikevel da jeg kom til partiet hvor det var nylagt asfalt var de ikke mye hjelp gitt.
Jeg gikk med korte skritt, og brukte en evighet nedover alle bakkene. For det siste jeg ville nå var jo å ramle enda en gang. Vet ikke om jeg hadde klart å komme meg opp en gang så stiv som jeg er…
Årsaken til at det var så vanvittig glatt i dag, var at det var nesten 0 grader ute samt et kjukt lag med tåke. Å tåken lå ikke høyt oppe i luften å gjorde seg fin for fotografering. Nei, den lå ganske langt ned mot bakken, og da blir det isete..
Når man tar offentlige transportmidler er det alltid anledning til å observere hva andre medpassasjerer gjør… På veg til jobb i dag gikk jeg som vanlig på siste vognen på t-banen, og den var full av ungdommer tidlig i tenårene. Litt ør i hode etter å ha sovet veldig hard og lenge, var jeg ikke helt klar for lydnivået der inne.
Omtrent alle sammen snakket i munnen på hverandre, og veldig høyt… Det nærmest smalt i trommehinnene mine der jeg sto. Vanligvis bryr jeg meg ikke så veldig mye om at folk snakker høyt, for det gir meg en mulighet til smyglytte til hva de snakker om. Det var veldig fristende å gå lengre frem til neste vogn, men jeg valgte til slutt ikke å gjøre det.
Så begynte hode mitt å våkne mer til liv, og tankene kom sigende inn… Når jeg var på den alderen, hvordan var jeg og mine klassekamerater? Pratet vi i munnen på hverandre, og ropte over de andre for å bli hørt. Jeg kan ikke huske at vi gjorde det, men jeg har kanskje fortrengt det. Vi var sikkert ikke noe annerledes vi heller, og læreren måtte helt sikkert be oss om å senke lydnivået.
Hva mener du, er lydnivået på ungene/ungdommen høyere nå enn da du var på samme alder?
For de som leste bloggen i går, fikk sikkert med seg at jeg regelrett “tryna” da jeg var på gravlunden… Rundkastet resulterte i en skikkelig lårhøne og flere blåmerker på ribben og videre nedover benet. De siste så jeg ikke før jeg sto opp i dag til morgenen. Det er jo sånn med blåmerker, noen av dem dukker ikke opp før det har gått noen timer eller kanskje en dag. I tillegg kuttet jeg meg på armbåndet mitt, og nå har jeg også fått noen blåmerker rundt håndleddet.
Det ble en ganske søvnløs natt… Hver gang jeg sovnet, så snudde jeg tydeligvis på meg å da våknet jeg med et ynk.
Mer under bildet…, Bare for å ha sagt det, så er IKKE dette mitt lår men blåmerket har omtrent samme fargen.
Det å gå ned til t-banen i dag var helt uaktuelt, så jeg valgte å kjøre til byen selv om det koser skjorta og buksa. Jeg har en del smerter når: jeg går, setter meg, reiser meg opp og verst av alt sette meg på toalettet her på jobb. Sistnevnte er ganske lavt, og muskler og sener hylskriker inni låret og leggen når jeg forsøker å få plassert låvedøra på ringen. Det er utrolig slitsomt, men allikevel må jeg jo le av det også…
Ute skinner solen fra en skyfri himmel, og bare det er egentlig nok for å få meg i bedre humør… Inntil jeg må bevege meg, hihi!!
I går var jeg hos Bestisen på middag og for å skravle hull i hode på hverandre ;o)) Hun har en flott pusegutt som heter Felix, som er en artig pus. Han er kanskje ikke så kosete ovenfor andre enn Bestisen, men det hender han overrasker. I går la han seg til å sove ved siden av meg i sofaen, og det er ikke noe han gjør så ofte ;o))
Felix er ikke bare en skjønn pus, nei han er også et matvrak, hihi! Bestis har fortalt om flere tilfeller hvor han har stjålet mat fra henne. For det meste er det pålegg det da går i. I går koste vi oss med vafler, og da var han der å snuste. Om det var vafelen eller brunosten som fristet mest, er jeg usikker på. Uansett et hærlig bilde av han, om noe utydelig ;o))
