Heisann!
Utfordringer er gøy, og nå har “Strikkekjerring” kommet med en interessant utfordring. Hvor hun oppfordrer oss til å skrive et innlegg å fortelle om oss selv, for at vi skal bli bedre kjent. Du finner utfordringen og hennes livsreise HER. Bare for å si det med en gang, dette blir et langt innlegg så ha kaffekoppen eller te klar….
Min historie startet da mine biologiske foreldre Halvor og Aslaug Liv møttes på en bygdedans i mars 1960, og 9 måneder senere kl 18:50 den 25.12.60 ble jeg født på Kvinneklinikken i Oslo. Jeg var da 56 cm lang og veide 3,450 kg. Min biologiske mor, Aslaug Liv, var knapt 17 år da jeg ble født og hadde ikke mulighet til å beholde meg. Jeg ble derfor sendt til Frelsesarmeens barnehjem Solgry i Drøbak, hvor mamma Anne og pappa Gunnar hentet meg hjem til seg 6 uker senere.
Hjemmet vårt var en 4 roms leilighet i første etg i en 4 manns bolig på Lørenskog. Et trygt og godt sted å vokse opp. Hvor alle kjente alle, og var en fin gjeng med gode venner.
Mamma og pappa kunne ikke få barn, og hadde forsøkt i mange år uten at det gikk. Så til slutt falt valget på adopsjon, og da de fikk beskjed om at de kunne få meg var mamma 39 år gammel. Grensen for å adoptere den gangen var 40 år, så det var i siste liten. Jeg har sagt det før, og sier det igjen… Når jeg først ble adoptert, kunne jeg ikke ha kommet til to mennesker som viste meg kjærlighet hver dag, og som laget en trygg og god barndom.
Mine første 5,5 år bodde vi på Lørenskog, men i 1966 flyttet vi til Oslo. Grunnen var så enkel at pappa jobbet vakter i Oslo Sporveier, og den gangen gikk ikke bussen like ofte som den gjør i dag. På den måten havnet vi på Oppsal i en 3 roms leilighet i 1 etg med gode naboer og bort i mot 40 unger fra de forskjellige blokkene.
Jeg begynte på skolen det året jeg fylt 7 år, som alle gjorde den gangen, på Østensjø Skole. Var ikke helt fornøyd med det, ettersom Oppsal Skole lå mye nærmere. Problemet var at det var så mange 1 klassinger at det var ikke plass til oss der, selv om vi skrev oss inn på den skolen. Jeg gledet meg til å begynne på skolen, og var nok mer kreativ enn akademisk. Dessverre var jeg ord- og tall blind (dyslektisk), noe min frøken hadde liten eller ingen forståelse for, så skolen ble etter hvert et mareritt for meg. Resten av mine 8 år på skolen kom og gikk uten at det skjedde noe mer nevneverdig.
Da jeg var 16,5 år i 1977 begynte jeg å jobbe som utebud i Samvirke Forsikring, en jobb jeg elsket selv om den slet på kroppen. For jeg var ute det meste av dagen, og ble kjent med mange flotte mennesker, alt fra sekretærer til høyesterettsadvokater. Etter hvert begynte jeg som bud inne i et par år før jeg ble saksbehandler i avdelingen for personskader. Der var jeg i noen år før jeg skiftet jobb og begynte som kundekonsulent på kollektive livs- og uføreforsikringer. En jobb jeg fortsatt har noen måneder til. Selskapet har skiftet navn 3 ganger og blitt kjøpt opp 1 gang på alle disse årene.
Jeg har vært forelsket mange ganger, men har ikke vært i noe seriøst forhold. Det har bare aldri blitt sånn. Har jeg savnet det? Noen ganger har jeg nok det, men det er ikke noe jeg fortviler over. Jeg har heller ikke barn, noe jeg selv har valgt å ikke få. Da jeg var yngre hadde jeg et farlig temperament, og tanken på å ha ansvaret for et lite barn føltes helt utenkelig for meg.
Da jeg kom opp i tenårene var det to ting jeg ønsket meg mer enn noen annet, og det var lappen (førerkort) og bil. Lappen tok jeg sommeren 1979, og min første bil kjøpte jeg i desember samme år. En VW Boble som jeg ble veldig glad i, og som brekte som en sau når jeg brukte hornet, hihi. Den første helt nye bilen kjøpte jeg i 1981, og det var en Opel Ascona J med svarte striper på siden og persienner i bakruta. Etter det har det blitt noen biler til: Opel Kadett, Opel Vectra, Opel Astra, og 3 Ford Focus.
Jeg liker å reise, og har vært veldig mange ganger i London og i Danmark. Første gang jeg dro til London var i 1980 for å besøke en venninne som jobbet der. Så ble det sammen med Bestisen og noen andre venninner, før bare jeg og Bestisen dro. Fra tidlig på 80 tallet ble også Danmark et yndet reisemål sammen med Bestisen. Vi leide de to første gangene leilighet i et feriesenter, men det var ikke noe for to Nattugler som oss. Folk likte dårlig at vi satt lenge oppe, og banket i veggen mer enn en gang. Så da ble det hus resten, og de aller fleste gangene på Nord Sjælland. Jeg har som ønske å komme til Cuba, men jeg tror ikke det blir mulig ettersom jeg har flyskrekk å bare tanken på å sitte så mange timer i et stålrør gir meg angst. Da er det nok mest realistisk å tenke at jeg kan komme meg over til Scotland, som også står øverst på ønskelisten.
Hva slags interesser har jeg? Vel jeg liker å strikke og hekle, kanskje mest det siste. Før tegnet jeg mye, men nå i de senere årene har jeg ikke klart å finne roen i hode til det. Jeg holder på med fargelegging i fargebøker for voksne, og da for det meste Johanna Basford sine bøker. Fotografering er også noe jeg har gjort mye av med Nikon og Olympus kamera, men etter at mobilkamera har blitt så bra har jeg nok tatt flest bilder med det. Bestemt meg for at det skal det bli en liten forandring på.
Jeg har i mange år slitt med smerter og ubehag i kroppen. Allerede tidlig i 20 årene var nakken ødelagt, dels på grunn av en tung jobb men også på grunn av en bilulykke hvor bilen jeg kjørte ble påkjørt bakfra. Nå skal jeg ikke ramse opp alle plagene mine og lage den rene sykejournalen, men kan vel si at kroppen er utslitt. Jeg har fått påvist Artrose i alle leddene fra livet og ned, Fibromyalgi, kronisk betennelse som kommer og går mm. Så noen ganger er hverdagen utfordrende…
Mange har nok fått med seg at jeg har snakket en del om at jeg skal gå av med AFP i slutten av året. Dette var noe jeg hadde bestemt meg for å gjøre for flere år siden, men kanskje ikke tenkt så veldig mye på. Så hadde vi en omorganisering på jobben i mai 2021, og jeg var av de som ikke fikk noen jobb. De kunne ikke si meg opp, og jeg fikk da en avtale som gjorde at jeg var garantert jobb ut dette året og at jeg da søkte om AFP. Det passet meg perfekt.
Når jeg skal fortelle om meg selv, må jeg jo også fortelle om to som har vært noe av det viktigste i livet mitt siden juli 2009. Da reiste jeg til Skånevik i Hordaland, hvor min biologiske niese bodde og hentet kattungene som fikk navnet Ronja og Vinja hjem. Disse to pelsdottene har og er barna mine og betyr alt for meg. I august 2020 fikk Vinja påvist en fortykket hjertemuskel og for høyt stoffskifte, og jeg trodde jeg skulle miste henne. Heldigvis har det gått bra så langt, men hun fikk tidligere i år påvist høye verdier på nyre og lever. Så nå tar vi en dag av gangen, og når jeg ser hun ikke har det bra skal hun få slippe. Ronja fikk påvist diabetes i august i fjor, noe hun mest sannsynlig har hatt en god stund. Jeg ble god på å sette insulinsprøyter, og det gikk bra helt til desember 2021 hvor hun ble veldig dårlig. Den 02.12.22 fikk hun lov å sovne inn for siste gangen.
Mine adoptivforeldre er begge døde, pappa i november 2000 og mamma i 2006. Det er vel ikke en dag jeg ikke tenker på dem og savner dem.
Du lurer kanskje på dette med mine biologiske foreldre? Vel i oktober/november 2000 bestemte jeg meg for å finne dem, og skrev til Fylkesmannen. Der fikk jeg vite navnet på begge foreldrene mine og at de kom fra Tinn i Telemark. Det jeg ikke var klar over var at Fylkesmannen kontaktet foreldrene mine, og fortalte at jeg forsøkte å finne dem. De fikk da valget om de ville ta kontakt med meg. Min far var på telefonen samme dag han fikk brevet, og vi snakket i et par timer. Jeg fikk vite at han hadde 4 søstre og 1 bror, at jeg var midterste barnet i en søskenflokk på 5. Vi fikk god kontakt, og jeg har møtt både han, søsken og de fleste i familien. Min mor derimot var litt tvilende, og det tok litt tid innen hun tok kontakt. Jeg husker at noe av det første hun spurte meg om, var om jeg var bitter på henne for at hun hadde gitt meg fra seg. Det kunne jeg berolige henne med at jeg ikke var. Vi møttes aldri fysisk, hadde bare kontakt via telefon. Hun fikk aldri noen flere barn enn meg. Via henne hadde jeg 5 tanter og onkler. Begge mine biologiske foreldre er også døde nå, og jeg har ikke lenger like god kontakt med store deler av familien.
Jeg kunne sikkert ha gått enda mer i detaljer, men da hadde dette bare blitt en bok… Om det er noe du lurer på, så er det bare å spørre 😊
