Jeg skulle egentlig ha gjort rent heimen i dag, men så oppdaget jeg i går at det var en del planter som trengte litt kjærlighet… Noen var modne for søppelkassen, mens andre igjen bare trengte litt jord og kjærlighet. Det var en stund siden jeg hadde vist dem litt medfølelse, så jeg tenkte at det var på tide at jeg tok meg i nakken å viet dem hele min oppmerksomhet :o))
Min mor hadde en stor og fin kaktus, som jeg ikke helt vet om var november, desember eller påskekaktus, og den har jeg forsøkt så godt jeg har kunnet å holde liv i. For noen år siden så det ut til at den ikke ville mer, men jeg bestemte å bevare noen av grenene for å se om de ville klare seg. Nå har jeg tre planter som jeg virkelig tar meg av. De og en gammel fredslilje er det jeg har igjen etter min mor, og som hun selv hadde i mange år. Den damen hadde grønne fingre, og alt av planter som hun tok i stortrivdes og hele heimen var full av friske fine blomster og planter… Der er jeg ikke like flink dessverre.
Jeg kan bare ha grønne planter her hjemme, for det er det eneste jeg klarer å holde liv i, og om litt skal jeg løpe litt rundt med vannkannen sånn at de igjen kan strekke litt på grenene og bladene sine :o))
Det er ikke alltid greit å være liten and når parken oversvømmes av turister, som hele tiden kommer å kikker å skal ta bilder av familien fra alle kanter. Noen ganger kan det rett og slett bli litt for mye, og da er det godt å slappe av en liten stund. I dammen kan man velge mellom å ligge blant vannliljene eller gjemme seg litt under sivet….
Ulykkesfuglene har på nytt hvert ute på tur, og i dag gikk ferden til Botanisk Have på Tøyen her i Oslo. Det ble litt mer besværlig å komme dit enn vi hadde forutsatt, for parkeringsplassen utenfor, hvor vi pleier å parkere, var ikke tilgjengelig. Der holdt de på å rigge opp til Øya-festivalen som snart går av stabelen. Etter en liten sightseeing rundt i området fikk vi plassert bilen på parkeringsplassen ved Tøyen senter, og så gikk vi derfra bort. Det tok kanskje 5 – 10 minutter.
Jeg hadde utstyrt meg med to kamera, et Nikon og et Canon, for å se hvem av dem som tar best bilder. I tillegg hadde jeg jo også min Samsung telefon, som tar veldig bra bilder. De beste humlebildene ble faktisk tatt med mobilen :o))
Til tross for vondter og plager så smiler ulykkesfuglene tappert, knis!! Nei da, så ille har det ikke vært :o)) Bestis Anne har nok kjent på kneet sitt uten at det har stoppet damen fra å skritte over vann og klatre ned bratte bakker. Øyet mitt som var så håpløst i går har ikke vært vondt eller rent i det hele tatt :o))
Dette var bare et “lite” utvalg av alle bildene jeg tok, og det ble ganske mange det også. Jeg kommer til å legge ut noen flere senere tenker jeg, for ellers blir det for mange og det blir bare kjedelig.
Jeg ble litt overrasket over at jeg fikk bedre bilder med mobilkamera enn med de andre to kameraene jeg hadde med meg. På bildene som var stilt inn på landskap er nok kvaliteten det samme, men de var macro-bildene som var bedre med mobilen. Men med den kunnskapen i bakhånden er det jo greit å bruke mobilen når jeg skal ta å snike meg tett på et motiv :o))
Ikke langt fra der jeg bor ligger en Nordre Skøyen Hovedgård, en vakker perle midt i en voksende bebyggelse på alle kanter. Dit dro ulykkesfuglene i dag på en aldri så liten utflykt. Vi hadde ikke så veldig store problemer med å bevege oss rundt, heldigvis… Helt plagefri ble jeg ikke jeg, men det var jo ikke foten som årsaken, nei da, det var det venstre øyet mitt som tårene fosset ut fra, og det føltes ut som om jeg hadde sand i øyet. I tillegg så rant nesen min som en sil, og ikke vet jeg om det er allergi eller noe annet… Plagsomt er det nå i allefall, men da snakker vi ikke mer om det nå!!
Jeg leste meg opp litt på hvor gammelt stedet er, og etter det jeg fant så var gården klostergods i middelalderen. Blant eierne var Oslo Bispestol og Nonneseter kloster. Den eldste grunnmuren til hovedhuset kan spores tilbake til 1250-tallet.
Gården eies nå av Oslo Kommune, og brukes som samfundshus og selskapslokaler. Det har det vært i ganske mange år, for jeg husker at mine foreldre var på fest der da jeg gikk på barneskolen. Å det begynner å bli noen år siden nå.
På nedsiden av hovedhuset, litt nede i bakken ligger et minnemonument over 24 krigsofre fra Bryn- og Østensjøregionen. Monumentet er av Joseph Grimeland og ble avduket i 1946.
Denne gamle lindealleén kan sikkert fortelle mange historier kan jeg tenke meg. Det er ikke vanskelig å se at trærne er gamle, og veldig vakre ❤
Her sees Bryn senter med nesten stillegående trafikk både mot og ut av Brynstunnellen. Øverst i bilde ligger Manglerud!
Etter å ha tilbrakt en god stund på hovedgården dro vi en rask tur ned på Alna-senteret for at Anne skulle se etter et kloremøbel til Felix the Cat, men de hadde fortsatt ikke hun ville ha inne. Så da dro vi tilbake til Bryn igjen, og valgte å spise middag på Al Denté på Bryn senter. Når jeg fikk se at de hadde stekt laks som dagens kunne jeg ikke motstå fristelsen, nam nam :o))
Vi har avtalt å finne på noe i morgen også, men hvor langt vi drar kommer ann på om øyet mitt fortsatt er vondt. Det er ikke like ille akkurat nå, men plutselig så begynner det å svi og øyet renner. Jeg har ikke lyst til å sitte inne, så jeg håper det er bedre til morgen.
Jeg startet dagen og formiddagen med å sitte ute på balkongen. Solen sto ganske høyt på himmelen da jeg slo opp mine blå øyne og sto opp. Foten min var ikke helt på topp, men jeg orket da å trå på den uten alt for mye besvær. Jeg tok med meg frokosten/lunchen ut på balkongen og satt meg der for å nyte stillheten. På den tiden av dagen er det nemlig ganske stille og rolig.
(ikke det beste bildet jeg har tatt akkurat)
Jeg begynte å lese i bok 2 i House of night serien, men hode var ikke helt med meg i dag. Det resulterte i bare 3 kapitler, før jeg la fra meg boka. Vinja kom mjauende ut å satt en stund å så på meg, før hun bykset opp i fanget mitt å la seg til rette. Jeg hadde egentlig tenkt til å gjøre noe annet, men syntes nesten at jeg måtte la henne få ligge å kose seg en stund.
Siden foten min var bedre i dag bestemte jeg meg for å ta en tur ut for å handle littegranne og fylle opp tanken på bilen. Sistnevne var nesten tom og trengte virkelig å fylles opp. Jeg har alltid fylt på Statoil, som har ligget rett nedenfor her jeg bor, men nå har den stengt for det er planlagt nye blokker der. Nærmeste Statoil stasjon. Esso stasjonen er nærmere så nå blir det heller den jeg skal fylle hos heretter.
Som sagt var jeg uheldig på lørdagen å tråkke over ankelen min, og har vært lite i farten de siste to dagene. I dag kom det melding fra bestisen Anne om at hun hadde ramlet å vridd kneet sitt da hun var på stolpejakt i dag. Så nå sitter hun med benet på en stol, men hun mente kanskje at det var bra igjen til i morgen. Vi får se hvordan ståa er i morgen da… Vet ikke om jeg skal le eller gråte, uansett er vi veldig uheldige begge to.
I morgen skal jeg til fotpleiedamen og jeg både gleder og gruer meg. Gleder meg for at det skal bli godt å få stelt dem, men gruer litt siden foten ikke er helt bra å det kan gjøre litt vondt hvis hun tar i. Nå ja, den tid den sorg….
Nå tenkte jeg å nyte de siste timene av denne dagen med å se på Miss Marple.
Som jeg fortalte i forrige innlegg så var jeg så uheldig å trå over ankelen min da jeg kom hjem i natt. Jeg tenkte da at det nok ville bedre seg til i dag, sånn at jeg kunne reise til Blaafarveverket sammen med Anne og Brit. Noen ganger er det så veldig lite som skal til for at man skal få vondt og ha problemer med å røre på seg.
Da alarmen kiiimte til morran i dag, kjente jeg med en gang at alt var ikke så bra med ankelen som jeg trodde. Den var slettes ikke spesielt happy når jeg forsøkte å gå på foten. Den var i tillegg ganske hoven, men det var ikke tegn til noen missfarging. Jeg ringte til Anne for å si fra at jeg ikke orket å bli med dem. Det var jo ikke noen grunn til at de skulle utsette turen på grunn av meg, og dessuten kan jeg jo dra dit senere. Kanskje en gang i løpet av ferien.
Det var jo ikke så mye jeg orket å gjøre i dag, så jeg bestemte meg for å hompe ut på balkongen. Været var helt nydelig, og jeg linet opp med mat, vann og kaffe og boka min. Der dumpet jeg ned i i favorittstolen med bena på en stol. Der ble jeg sittende det meste av dagen og lese.
Da jeg begynte å lese hadde jeg omtrent halve boken igjen, men den er/var så fengende og gripende at jeg ikke klarte å legge den i fra meg før jeg hadde lest den ut. Når jeg nærmet meg slutten på boken ble så trist at jeg satt å tørket tårer hele tiden. Anne leser også samme boka, og når hun også har lest ut sin har vi tenkt til å gå å se filmen. Er den like fin og tåredryppende som boka har vi noe å glede oss til. Andre som har sett filmen sier jo at den er veldig fin, og at det lønner seg å ha med seg papirlommtørkler for det er vanskelig å holde tårene borte.
I morgen var det meningen at jeg skulle være med til Hadeland Glassverk, men foten min er ikke bra nok til å traske rundt enda så jeg holder meg hjemme i morgen også. Dersom været er like bra da skal jeg sette meg ut på balkongen for å lese eller bare slappe av.
Jeg er jo altetende når det gjelder bøker, kan like gjerne lese en krim som en ungdomsbok i fantasysjangeren. Neste bok blir nettopp det, og heter Bedratt fra en serie som heter House of Night. Dette er bok nr 2 i serien. Bøkene handler om Zoey Redbird som finner ut at hun er vampyr, og slutter på sin vanlig skole å begynner på House of Night. Man blir ikke en vampyr over natten, men må gå igjennom en forvandlingsprosess. Ikke alle klarer denne og blir tilintetgjort. Jeg liker jo alt som er litt unaturlig, så dette er jo midt i blinken for meg :o))
I går var vi en tur på Lillestrøm kino for å se The legend of Tarzan… Vi valgt en forestilling som begynte kl 15, for da kunne vi dra hjem for å fyre opp grillen etterpå å lage litt god mat. Jeg hadde ikke lest noen resensjoner om filmen i forveien, og gikk inn i salen med et åpent sinn. Den siste Tarzan filmen jeg så, bortsett fra Disney tegnefilmen, var en utgammel en i svart/hvitt med Johnny Wiesmüller. Det er vel ikke mange av dere som vet hvem han er, tenker jeg :o))
Jeg tror ikke at jeg lyver når jeg sier at vi ikke var mer enn 10 stykker i salen. Det var nesten litt spooky at det var så få der, og man fikk nesten følelsen av at man var der helt alene. Vi satt helt bakerst, og jeg ytterst på raden sånn at jeg hadde veldig god plass til bena mine. Jeg liker ikke å sitte innesperret, så dette var helt perfekt.
Filmen var STOR, og helt fantastisk… Det var magiske og flotte naturbilder med flott musikk til som satte meg helt ut til tider. Dyrene i filmen så helt naturtro ut, og jeg glemte helt at de ikke var ekte. Jeg sliter alltid med å holde tårene borte når dyr har det vondt eller dør, også på film… Da Tarzan og Jane kom gående over slettene og møtte en flokk løvinner, og Tarzan kneler og hilser dem… Da rant det en tåre nedover kindet mitt. Det samme når Tarzans gorilla mamma dør. Jeg går nesten i oppløsning over sånne scener.
Filmen vekslet mellom varme og kjærlighetsfulle hendelser, til rå og brutall vold etterfulgt av død. Allikevel kunne jeg ikke annet enn å bli fasinert av filmen, og jeg mer eller mindre koste meg igjennom det meste av den.
Vi bestemte oss for å dra innom på Metro for å handle litt digg til kvelden + at jeg ville innom apoteket for å kjøpe solkrem til ansikt og resten av kroppen. Da vi kom ut igjen begynte det å regne. Innen vi rakk tilbake til bilen, som vi hadde satt igjen utenfor Kiwi, var vi klissvåte i tøyet begge to. Jeg var så våt på jeans og genser at det så ut som jeg hadde badet med klærne på. Jeg hadde heldigvis en joggbukse med så jeg fikk skiftet til den, mens jeg brukte hårføneren på genseren for å tørke den.
Nede i garasjeannlegget hadde vannet rent inn, og borte ved inngangen til heisene sprutet vannet opp fra kommen. Jeg har ikke sett noe lignende før, mens Anne fortalte at dette var ganske vanlig når det regnet kraftig. Så helt plutselig så stoppet det opp, men da var det også ganske mye vann utover gulvet.
Vi grillet svinekoteletter, og spiste deilig hjemmelaget potetsalat og annen bladsalat. Når maten hadde fått lov til å synke litt ble det litt snoop og potetgull. Vel, det ble vel kanskje litt mer enn bare litt, men det var jo lørdag så da er det vel ikke så farlig.
Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle bli så lenge, for vi hadde planlagt en tur til Blaafarveverket sammen med Annes kusine Brit. Allikevel ble kokken nesten 00:30 innen jeg kom meg avgårde. Da jeg skulle gå ut av bilen inne i garasjen her hjemme klarte jeg å tråkke over med den venstre ankelen. Det gjorde vondt, men jeg tenkte at det går sikkert over.
I går kveld og i natt regnet det ganske mye, men som jeg har sagt tidligere så gjør det ingenting at det regner på natten så lenge det blir fint på dagen. I dag våknet jeg utvilt og fornøyd med at solen kikket inn under rullgardinen. Himmelen er knallblå med noen få lyse fine skyer her og der, som glir sakte over himmelen.
Kattene er trøtte i dag, og vil helst bare ligge å småsove å kose seg…. Ronja hadde fått så veldig mange tover i pelsen sin igjen, og de satt så hardt at jeg ikke klarte å gre de ut. Derfor måtte mor til med saksen, og frøken Lillepuzdatter var avslappet og lot mor få holde på en stund. Jeg ble kvitt endel, men hun har noen igjen som krever litt mer list for å bli kvitt, og det fixer vi.
Jeg skal snart spise frokost, som for mange ville være en lunch, og nyte dagens første kopp kaffe. Skulle nesten tro at jeg nettopp hadde stått opp, men det har jeg ikke. Var oppe ganske tidlig å ryddet litt, ordnet morgenstellet til kattene og vasket håret mitt. Å nå sitter jeg her å lytter til stillheten, som innimellom blir avbrutt av fuglene som kvitrer så vakkert. Sånne morgenen liker jeg :o))
Nå må Pittbulljedda se å sette i gang, har en del å gjøre i dag så da kan jeg ikke sitte her hele dagen, knis. Ønsker alle en strålende lørdag :o))
Nå har det gått 4 dager siden jeg var hos legen og fikk fjernet føflekken min. De to første dagene gikk jeg med kompress, og etter det har jeg gått med plaster for det har vært litt sårt. I tillegg ville jeg ikke at det skulle komme noe rusk og rask inn i såret. Nå syntes jeg det var på tide å få luftet den bare flekken litt, sånn at det skulle kunne bli skorpe og gro.
Som du kan se av bilde er det jo ikke akkurat store flekken det er snakk om. I sta kjente jeg at det begynte å klø litt og det er et godt tegn på at det begynner å skje noe.
Jeg må jo innrømme at det var en stund siden jeg hadde luket i blomsterbedet mitt, og det var masse ugress der. Allikevel er det ikke så lenge siden jeg var ute å fjernet denne forhatte krypplanten som tar over hele bedet mitt. Nå var den igjen over alt, og jeg hadde mitt svare strev med å få fjernet alt sammen. I tillegg så hadde klokkebusken min blitt så overvokst at jeg var nødt til å klippe litt av den også. Den ene Astilben min var nesten helt gjemt.
Når ugress og klokkebusken var blitt klippet bort fant jeg den lille rosebusken min, og den hadde flere blomster pluss noen knopper som var under veis. Denne rosen er flerfarget. Blomstene blir en blanding av gul, oransje og rosa, men jeg har mistet lappen så jeg vet ikke hva den heter. Vakker er den nå i allefall :o))
