Hun satt så fint ved siden av meg på armlenet, og så på meg med disse grønnaktiv øynene sine. Så tålmodig som bare den, satt hun der å ventet på at mamsen hennes skulle rufse pelsen og kose masse. Ikke sitte på armen, nei vil damen ikke… Hun vil ligge i fanget med hode mot meg, og alle fire potene mot magen min. Som blir omhyggelig massert i takt med kosen hun får selv 💖😻💖
Det tok litt tid å gni søvnen ut av øynene på morran i dag, men når jeg først var kommet meg opp og inn i dusjen gikk det ganske greit. Jeg tror nesten at kattene mine var trøttere enn det jeg var på morran i dag. De løftet så vidt på hode da jeg føyk rundt å fant frem klær. Da jeg gikk ut på kjøkkenet derimot for å skifte vann i skålen og fylle opp tørrforet, da våknet de å kom løpende med halen i været begge to
Jeg hadde time hos legen kl 08:40, og som vanlig sosa jeg bort tiden sånn at jeg “nesten” kom for sent, men bare nesten. Ute var det en frisk morgen med – 7C grader, men jeg hadde kledd meg godt så jeg frøys ikke. Jeg ble dessverre ganske stiv i leddene mine når jeg hadde vært ute en stund. Det ble ikke så lenge å vente for å komme inn hos legen, og besøket resulterte i en forlengelse av min sykemelding på 50% en måned til.
I forrige uke jobbet jeg hver dag og halve dager, men jeg syntes ikke at det fungerte noe serlig… Denne uken tester jeg ut å være hjemme mandag og fredag, og så jobbe tirsdag, onsdag og torsdag. Det blir ikke helt fulle dager, så det skal bli spennende å se hvordan kroppen min reagerer på det. I morgen blir det første dagen med “nesten” full dag, og så blir det trening/behandling på ettermiddagen. Det kan bli en utfordring, vi får se!!
Så lenge jeg har bodd på Oppsal, og det begynner å bli noen år, har det alltid vært livsfarlig å bevege seg over dette feltet. Hver eneste vinter så renner det vann nedover gresset på milde dager, som fryser til å gjør gresset, fortauet og deler av gata utrygg å bevege seg over. Mange har gått over ende her innen det blir strødd… I dag så jeg svært lite til sand eller singel noe sted, men den kan jo selvsagt ha rent bort!
Vi har ikke noe snø her i Oslo, men på morningen innen sola tar tak er naturen dekket av frost…. Dersom det skulle komme snø nå er bakken så hard at den ville legge seg med en gang. Iflg værguruene så ser det ikke ut til at det skjer med det første, men jeg gråter ikke av den grunn. Syntes det er veldig fint nå jeg, for jeg slipper å gå i kjukke vinterstøvler og kan bruke joggeskoene :o))
I dag har det jammen vært nydelig vær ute… Himmelen mer eller mindre knallblå og sola som gjorde så godt den kunne for å varme opp dagen. Akkurat det var nok ikke så enkelt, for det var ganske kjølig ute. De fleste som var ute å gikk tur hadde kledd seg godt kunne jeg se :o)) Selv har jeg ikke vært lenger ut enn på balkongen i dag. Jeg har hatt noen småting å ordne her hjemme.
På sånne dager kjenner jeg at humøret stiger flere hakk, og jeg bare lengter etter at våren og sommeren skal komme. Det ser jo veldig vårlig ut, men temperaturen sier jo noe helt annet.
En av tingene jeg hadde bestemt at jeg skulle gjøre i dag, var å ta ned julebelysningen ute på balkongen. Det så litt upassende ut med at balkongen min lyste opp i rødt, grønt, blått og oransje nå, som de fleste andre har fjernet sitt lys. Jeg måtte ned i kjelleren å hente gardintrappen, og der er det mørkt og kuselig. For noen år siden ble det satt opp nye lamper over hele kjelleren, og det var jo bra….. Det er bra lys inne i boden, men det ble dårligere ute i gangen å når det er mørkt er det ikke så lett å se…. I dag var det ikke så ille siden solen skinte :o))
Jeg sleit litt med å ta ned belysningen, for armene mine protesterte høylydt hele tiden. Jeg fikk det til, men med påfølgende smerter. Det er godt at tingene har gått tilbake til sin naturlige tilværelse igjen, selv om det er slitsomt.
Pusejentene mine merker nok også at nye tider kommer, for de er og blir mer aktive nå som dagene sakte men sikkert blir lenger. På fredagen fikk de to nye leker av meg, og som alltid er det veldig spennende. Det varer dessverre ikke så lenge, og lekene har ligget på entregulvet siden fredagskvelden. De har snust på dem i det de har gått ut på kjøkkenet, men ikke vært noe mer interessert. Jeg har litt catnip oppe i skapet, og hvis jeg gnur lekene inn med det blir de plutselig veldig interessante igjen :o))
I morgen skal jeg tilbake til legen igjen, for det er fortsatt veldig tungt og vanskelig å jobbe noe mer enn 50%. Enkelte dager er nesten det for mye også, men jeg føler selv at det er viktig at jeg er tilbake på jobb. Det er mest for meg privat, men det at man vet at det er mye å gjøre på jobb er jo en stressfaktor. Det burde ikke være det, men det er nesten uungåelig. For det å være langtidssykemeldt er ingen dans på roser akkurat, Helt i starten er man så elendig at man orker ingenting, så blir man noe bedre å da begynner man å savne det sosiale. Det er jo veldig kjedelig å være hjemme over lang tid, og de eneste man prater med er kattene….. Nesten i allefall :o))
Jeg har jo fortalt i tidligere innlegg om at jeg kjøpte juleroser (helleborus) til jul, som i utgangspunktet skulle så i vinduet ved siden av adventslysestaken. Nå ble det jo ikke sånn, for de ble så pjuskete allerede før jula begynte på ordentlig. Det endte jo med at jeg kjøpte to Ardisia i stedet for, som fortsatt står ranke og fine i stuevinduet mitt.
Var jo veldig i tvil om julerosene skulle klare seg, selv om det begynte å komme nye skudd. Lenge så det veldig dødt og livløst ut oppi der, men så plutselig ble det veldig livat i den ene potten i allefall. Den andre er ikke fult så voksevillig enda, men den kommer seg sikkert den også…
På denne tiden er det ikke nye blomster som kommer opp men bladene, og det skal bli spennende å se hvor frodig det kan bli etterhvert :o))
I dag har det vært en sånn dag, hvor jeg egentlig bare ville ligge under dyna å syntes litt synd på meg selv. Kroppen min var ikke samarbeidsvillig i det hele tatt, og det verket både her og der da jeg sakte men sikkert sto opp. Det var ikke noe alternativ å ligge å dra seg, for opp måtte jeg. Hadde trodd at det ville bedre seg etterhvert som jeg i gang, men det har dessverre ikke gjort det…. Beklager å begynne et innlegg med å syte og klage, nei forresten egentlig ikke. Det er ikke syting, bare å konstatere fakta!!
Ute har det vært mye vær i dag…. Det har blåst, regnet og snødd omhverandre uten at det la seg på bakken, vel ikke nede i byen iallefall. Jeg måtte nesten le litt for meg selv da jeg gikk til jobben. Jeg kom rundt et hjørne med den rosa Peppa gris paraplyen, og ble totalt overrasket av et kraftig vindkast. Vinden tok tak i paraplyen, og forsøkte å stikke av med den. Da jeg fikk grep om papralyen igjen, tittet Peppa gris på meg fra feil side av den…. ;o))
Jeg hadde time hos Manuellterapeuten i dag, men jeg må innrømme at det var ikke fristende. Heldigvis så holdt vi ikke på like lenge som vi pleide, og øvelsene jeg gjorde var ikke så harde heller. Allikevel ble jeg helt skutt, og var ikke så mye tess da jeg kom hjem.
Da jeg kom hjem lå det fortsatt litt snø igjen på gresset, men det varte ikke lenge for det begynte å øsregne i det jeg skulle gå inn. Nå i kveld ser det ut til å ha gitt seg, og det har blitt klarvær ute. Det var noen få varmegrader å ikke så kaldt ute, men det ble huskaldt så jeg måtte skru opp ovnene siden jeg frøys så fælt.
Når jeg kom hjem hadde jeg bestemt meg for å IKKE gå å legge meg, men holde ut til det var på tide å ta kvelden… Det gikk ikke lang tid før jeg måtte gi tapt, og i stedet for å sitte rett opp og ned i godstolen å sove, gikk jeg inn i senga å la meg. Jeg fikk selskap av Vinja, som kom å la seg inntil magen min. For at jeg ikke skulle sove bort hele kvelden, satte jeg på alarmen… Det ble sånn ca 1,5 time og det gjorde så godt. Jeg kjenner på kroppen at det ikke skal bli noe problem å få sove til natten, for jeg føler meg fortsatt trøtt og sliten.
Når jeg begynte å skrive dagbok husker jeg ikke, men de eldste jeg har spart på er nok fra jeg var en sånn 11 – 12 år tenker jeg. Den gangen forelsket man seg hvert annet minutt, og boka ble fylt opp med navn på den ene kjekke typen etter den andre. Når jeg leser navnene på disse typene nå i dag, aner jeg ikke hvem de var lenger, knis!!
Vi uttrykker oss jo litt forskjellig etter hvert som vi blir eldre, og det er også andre ting som opptar oss i en alder av 56 år enn når man er tenåring. Den gangen var det nok hormonene som styrte litt hva som ble skrevet. Nå blir det nok mer hverdagsskildringer, og litt om hver og vind. Det er jo veldig gøy å lese om alle tenåringslidelsene, og hvem man likte og ikke likte. Å, den man likte den ene dagen, og omvendt var gjerne helt annerledes dagen etter.
Nå om dagen bruker de fleste av oss datan ganske mye, og vi blogger å utleverer/bretter oss ut til alle som har lyst til å lese om det. Kan det være nødvendig å skrive dagbok da, kan man spørre seg selv. For mitt vedkommende er det et rungende JAAAA, og det kommer av to ting. Det ene er at jeg ikke har en blogg hvor jeg er alt for personlig, og av den grunn er det litt hyggelig å kunne skrive ned de tingene man ikke føler seg komfortabel med å dele medl andre. Den andre grunnen til at jeg liker å skrive dagbok, er at jeg ønsker å bevare håndskriften min. For når man nesten ikke skriver noe for hånd lenger, hjemme eller på jobb, blir håndskriften helt ødelagt. Skal jeg være helt ærlig, så syntes jeg at jeg har en relativt fin håndskrift….
Hvordan er det med deg da? Skriver du dagbok? Skriver du fortsatt mye for hånd? Eller har nettbrett, telefon eller PC tatt over den jobben?
For noen dager siden kom det en hvit konvolutt fra Frodith, og inne i den lå det en pakke med ballonger og et brev fra damen selv. Utfordringen gikk ut på å blåse opp alle ballongene, og ta de med ut å lage en aldri så liten foto-shoot.
På første punktet gjorde jeg akkurat som det sto i brevet, og blåste opp alle 8 ballongene…. På punkt to glemte jeg en viktig detalje, og det var at jeg skulle gå ut for å ta bildene. Jeg tok de fleste inne i leiligheten, og så gikk jeg da i det minste ut på balkongen for å ta de siste. Jeg håper Frodith tilgir meg for at jeg ikke fulgte henvisningene som hun hadde satt opp 😲
Det var ikke så enkelt å få med alle ballongene på bildene jeg tok, så derfor legger jeg også ved et bilde som bevis på at alle 8 ble blåst opp.
Her er jeg godt i gang med å blåse opp den første ballongen, helt manuelt…. Det ble etterhvert litt tungt å blåse opp 8 stykker helt alene, så jeg må innrømme at jeg brukte en ballong-blåse på de fleste av dem.
Uansett om jeg ikke helt fulgte rettningslinjene, så hadde jeg det utrolig morsomt der jeg fløy rundt med ballonger rundt halsen. Å så den lille rosa hatten da :o)) Å nei da Frodith, det var ikke skummelt i det hele tatt, bare gøy, hihihi! Dumt at jeg ikke gikk ut å lekte meg egentlig, for da hadde de som kom hjem fra jobb også fått det veldig gøy, hihihi 😆
Før jul kjøpte jeg meg to nye planter til stuevinduet mitt, noe jeg har fotalt om i et tidligere innlegg. Jeg har vært så frustrert og irritert over at jeg ikke har vist navnet på dem. På fredagen var jeg innom blomsterbutikken på Bryn Senter hvor jeg kjøpte dem, for å høre om de kunne hjelpe til. De husket selvfølgelig planten, men navnet…. Nei se det hadde de ikke peiling på. Vanligvis så pleier det å være klistret en lapp på potten, eller en eller annen lapp som sier noe om navnet og hvordan de skal stelles. Noe sånt fantes ikke.
Jeg gikk inn å googlet på alt jeg kunne tenke meg for å finne planten, til ingen nytte dessverre. Jeg ble så frustrert at jeg holdt på å bli gal, og til slutt la jeg ut et bilde på Instragram og et på Facebook. Hvor jeg spurte om noen kunne hjelpe meg. På Insta fikk jeg bare likes på bilde, men ingen forklaring på navnet. Så endelig var det en tidligere kollega av meg som løste gåten.
Planten het Ardisia crenata, og hun hadde til og med lagt med et bilde og en liten forklaring på hvordan planten skulle behandles. Det var jo akkurat det jeg var ute etter. Så stor takk til Anne Siri for innsatsen og hjelpen :o))
Det er ikke første gangen jeg kjøper planter jeg ikke aner hva heter, eller hvordan jeg skal ta vare på dem. Så blir det å leite til man blir blå i ansiktet for å finne ut navn og stell. Noen ganger finner jeg ut av det, mens andre forblir de et stort mysterium. Dette mysteriet er nå i allefall løst :o))
De siste dagene har det ikke blitt noe blogging, dels for at hodet mitt ikke har vært på plass til å sette meg ned å skrive, og så har jeg hatt litt å gjøre her hjemme som måtte gjøres.
Nå har jo julenissen stukket av og tatt med seg all julepynten ned i kjelleren. Det han derimot ikke tok med seg når han stakk, var julegardiner og juleduker. Det vettu overlot han helt og holdent til meg. Å plukke ned gardiner med vonde armer er ikke den letteste oppgaven, og derfor har jeg utsatt den littegranne. Hadde tenkt å starte på fredagen som var, men da orket jeg ikke å sette i gang så det ble utsatt til lørdagen.
Med det samme jeg sto opp på lørdagen satte jeg i gang med å ta ned alle gardinene i hele heimen, og jeg kjente det i armene når den siste var tatt ned. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at jeg skulle henge opp de oransje gardinene mine i stuna, men i søken etter noen andre gardiner til soverommet og kontoret fant jeg de syrinfargede. Da ble de som skulle opp, noe som snudde rundt på alt annet i stua. Andre putetrekk og duker måtte finnes fram…
På soverommet og på kontoret mitt har jeg hatt hvite gardiner, men det hadde jeg ikke til å henge opp nå igjen. Ute har det kommet litt snø og med hvite gardiner virker det så kjølig inne. Derfor var jeg altså oppe i skapet i søken etter noen andre jeg kunne bruke. Innerst i øverste skapet fant jeg det jeg lette etter, nemlig de gamle grå stuegardinene mine, som jeg trodde jeg hadde kastet.
Dette er to fag med gardiner som er av et tynt stoff, og når jeg dro de fram var de alle sammen så krøllete at jeg trodde aldrig i verden at jeg skulle klare å få strøket dem glatte igjen. Jeg klarte det, men jeg brukte nesten to timer på det. Jeg fant også et par grå kapper oppe i skapet, som passet perfekt til. Nå henger de altså oppe, og skal jeg være helt ærlig så er de mye finere der de henger nå. For som stuegardiner syntes jeg nemlig ikke at de passet i det hele tatt.
I dag var jeg nødt til å ta livet helt med ro, og for å la armene mine hvile seg… For de trenger nemlig det, siden jeg skal tilbake på jobb i morgen. Jeg skal forsøkte meg i 50% stilling. Jeg gruer meg litt, siden jeg har vært bort så lenge, men så gleder jeg meg også for det skal bli godt å komme inn i normale rutiner igjen. Det kommer nok til å bli hardt å komme seg opp i morgen tidlig, men på et vis skal nok det gå bra :o))
I mange år har det vært en tradisjon at jeg og nå de siste årene bestis Anne, har vært hos Elbjørg til middag før jul eller i romjulen. Elbjørg er en sprek og kvikk damen på 93 år, som var min mammas venninne tilbake til ungdomstiden. Nå har jeg arvet henne, noe jeg syntes er veldig hyggelig. Damen bor i 4 etasje, og har ingen problemer med å komme seg opp og ned uten hjelp.
Denne gangen ville hun at vi gikk ut for å spise den årlige middagen, og at det skulle være på Hylla oppe på Manglerud. Det er en kinesisk restaurant, som har nydelig mat og flott service.
Sånn en halvtime innen Anne skulle hente meg ringte hun litt frustrert og stresset, for bilen hennes ville ikke starte. Hun hadde kjørt til jobben, og sto i garasen på jobben. Noen av gutta på jobben hennes skulle komme å hjelpe henne, men om de fikk i gang bilen var jo ikke så sikkert. Skulle ikke det gå, så ville middagsplanene våre gå i vasken, for det ville ta for lang tid for meg å kjøre opp å hente henne å dra ned hit igjen. Hun ringte meg en kort stund etter, og fortalte at bilen var i gang. Hun var allerede kommet et stykke på veg, og ville ikke være så veldig forsinket.
Jeg hadde avtalt med Elbjørg i forveien at vi skulle komme ned å hente henne. Det var ikke noe kø å snakke om, så det tok ikke så lang tid å kjøre fra meg og bort til henne. Vi parkerte bilen under Manglerud senter, dels for at det ikke var så langt å gå men også for at da sto bilen til Anne ganske varmt. Å det er jo bra for bilbatteriet hennes.
Da vi kom til Hylla fikk vi vite at alle bordene i restauranten var reservert fra kl 18, men det var litt i overkant 1,5 time fram så det gikk greit. Hadde vi kommet litt senere, så hadde tiden blitt litt vel knapp å spise på. Jeg spurte en i betjeningen om hva som var årsaken til at alle bordene var reservert, og hun fortalte at første torsdagen i måneden ble det arrangert quiz der. Vi bestilte en kylling curry med sitrongress og ris alle tre, og to av oss valgte en fatøl til maten.
Maten kom på bordet nesten før vi fikk lagt fra oss menyen så det gikk veldig raskt, og den smakte helt himmelsk. Det eneste som var litt dumt var at porsjonen var så enormt stor, så ingen av oss klarte å spise opp. Noen dessert var det ikke tid til, men det var ikke så farlig for vi var så mette at jeg tror ikke at vi hadde klart det heller.
På veggene hang det mange flotte bilder, men det var et som fanget blikket mitt. Det var en hærlig bilde av bydelens store sønn Marius Müller, som dessverre gikk bort så alt for tidlig. Du kan se han på det store bildet ogå, men det var ikke så vellykket å zoome det inn! Trist at han ikke er mer :o((
På veg tilbake til bilen var jeg innom å kjøpte et par poser med te i løsvekt, som jeg kan bruke i den nye tekannen. Den røde som jeg skrev om tidligere, og som jeg kjøpte før jul. De luktet veldig godt, og jeg håper de smaker det også. Jeg har ikke prøvd noen av dem tidligere så det blir spennende å se om jeg liker dem :o))
Når jeg kom hjem var det skikkelig kjølig i stua, og jeg kunne ikke skjønne det…. Når jeg går å legger meg på kvelden skrur jeg ned varmen noen hakk, og på morningen skrur jeg den opp igjen. Så viste det seg at jeg hadde glemt å skru varmen opp igjen når jeg sto opp i dag, men nå begynner det å “årne” seg.
