Skal si deg jeg ble lang i maska, da jeg var oppe i natt å så det snøværet. Det lavet ned snøfnugg så store som putevar, og jeg som var så klar for vår……
Selv om jeg var klar for vår, så vet jeg jo at både februar og mars kan være lomske mår det gjelder været.
Nå blir nok ikke denne snøen liggende så lenge, for det er varmt ute. Det var en utfordring å komme seg fra den ene siden av gaten, nåde oppe hos meg og nede i Oslo sentrum.
I forrige uke kom en etterlengtet lønning inn på kontoen, og da jeg kom hjem fra jobb satte jeg meg godt til rette i godstolen med mobilen i hånden. For i dette hjemmet betales alle regninger med mobilen. PC’n har jeg ikke blitt brukt til det formålet på aldri så lenge, og jeg har jo ikke noe ønske om å begynne med det igjen heller.
Alt gikk veldig greit når jeg var inne å godkjente alle e-fakturaene mine, men når jeg var ferdig med det så logget jeg meg ut. Dumt, for jeg hadde en manuell faktura som også måtte betales, og det var da det ikke var morsomt lengre. Jeg fikk ikke logget meg inn igjen med Bank id, og når sånt skjer, blir jeg så inni hampen irritert….. Vel jeg ble mer enn irritert, for jeg ble rasende og holdt nesten på å slenge mobilen i gulvet.
Ettersom jeg ikke lenger hadde en kodebrikke, fikk jeg jo ikke godkjent den siste regningen, grrrrr!!
Jeg gjorde alt som sto i min makt for å få ordnet opp i det, men etter x-antall svordommer og alt det som hører med når ting ikke går som det skal, måtte jeg se meg slått. Så etter at jeg hadde vært hos lege og til trening på fredagen besøkte jeg banken for å rydde opp i floka. Jeg fikk ny kodebrikke, og så skulle jeg selv ordne opp med å bestille ny bankid til mobilen. Det gikk ikke så bra det heller, så i dag måtte jeg på nytt tusle i banken for å få litt hjelp.
Jeg kom til en veldig hyggelig kundebehandler, som med noen små tastetrykk klarte å få orden på bankid’n min. Jeg nærmest danset ut av banken, for i så godt humør og lettet ble jeg. Det har jo blitt sånn at mobilen er hovedverktøyet mitt når noe skal gjøres, regninger skal betales, billetter som skal bestilles,og all aktiviteten på sosiale medier. Så må det jo nevnes at hver gang en diskusjon med uenigheter er i full sving, er det jo mobilen som avgjør hvem som har rett og avslutter enhver uenighet :o)) Nå kan jeg senke skuldrene, for regningen som forfalt for flere dager siden har blitt betalt :o))
Jeg har blitt så glad i denne versjonen av The Sound of Silence, som hardrockgruppa Disturbed gjorde i 2016. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spilt den, og jeg blir ikke lei. Mange syntes originalen sunget av Simon & Garfunkel er den beste, og ja jeg elsker den også. Det er bare noe med stemmen til vokalisten som fanger interessen min 💖
Utenfor er det nå +5C og snøen tiner litt etter litt, noe som passer meg helt perfekt. Jeg lengter etter at våren skal komme med sol, varme og fuglekvitter. Dager hvor det ikke er så kaldt, og som gjør kroppen min mer mobil, som igjen gjør at det blir enklerer å være mer i bevegelser. Som igjen gjør at jeg får litt mer energi til å bevege meg enda mer 😊
Dette var hvordan det så ut for noen dager siden, kaldt med ca – 6 C og et fint teppe med snø.
I dag ser det sånn ute, veldig bløtt og veldig glatt på enkelte steder. Det er kun inne i gården, for nede i gaten er det bart og fint :o)) At det er glatt inne i gården er det ikke så lett å gjøre noe med, og det er ikke mangel på at det er strødd. Det er bratt og vannet tar hele tiden med seg sand/singel og fryser det ned i isen over natten.
Nå sitter jeg å venter på at vaskemaskinen skal bli ferdig, og koser meg med filmen The Martian som jeg har leid. Jeg har hatt i tankene å se filmen lenge, men det har bare ikke blitt noe av, til nå :o))
De siste dagene har det vært et lite tilbakesteg når det gjelder armene mine, spesielt den høyre. Siden jeg skrev sist har jeg vært hos legen igjen, og min 50% sykemelding ble forlenget en måned til.
Jeg er jo så glad i å drive med håndarbeide, strikke eller hekle i sær, men det er ingen god ide å drive så mye med det når armene er vonde. Heldigvis er det en annen måte å strikke på som ikke sliter på armene, og det startet jeg med for et par dager siden. Teknikken heter Quick knit eller easy knit hvor man bruker en loom (bøyle) og en krok. Tror ikke at dette er så veldig utbredt her i landet, men i USA er det mange som holder på med det.
Nå er jeg nybegynner, og har foreløpig bare lært en måte å strikke på loomen med. På YouTube fant jeg andre måter som jeg skal teste ut etter hvert. Det er alltid gøy å prøve noe nytt.
Jeg hadde igjen refleksgarn fra jeg laget pannebåndet, og bestemte meg for å lage meg et par pulsvarmere. De jeg har strikket på fire pinner tidligere har hatt tommel, men de jeg laget på loomen er uten. Jeg valgte å ikke ha hull til tommel i det hele tatt på disse to jeg laget nå.
Garnet er ganske kjukt så det tok meg ikke lang tid å lage dem :o))
Når pulsvarmerne var ferdig, fant jeg frem nøstet med rosa pleddgarn for å teste ut om det kunne brukes til et sjerf. Planen var å lage et som på engelsk kalles for en cowl, et sjerf sitter sammen som en hals, men det gikk ikke. Årsaken var at den største loomen min har 36 pinner, og det er den som passer til å lage luer. Skal man lage en cowl, må man bruke en loom med ca 61 pinner. Jeg mener at de har den størrelsen hos Panduro i Karl Johans gate her i Oslo, så jeg får stikke dit til uken.
Det går uansett fint å bruke loomen med 36 pinner, for i stedet for å strikke rundt så strikker man frem og tilbake. Ettersom garnet ikke er kjukt blir sjerfet luftig, og det er ganske behagelig. Garnet er ganske fluffy, så arbeidet blir mykt og behagelig å ha rundt halsen. Er du av den observante typen vil du fort se at maskene ser litt forskjellige ut på de to arbeidene, så stemmer det. Grunnen er nok for at på pulsvarmerne strikker jeg rundt og rundt, og surrer tråden likt rundt pinnene hele veien. På sjerfet strikker jeg frem og tilbake, og jeg surrer tråden forskjellig fra hvem side jeg er på!
Hadde jeg strikket med vanlig strikkepinner, så ville sjerfet ha vokst fortere enn når jeg bruker loomen. Nå er jo ikke målet å blir ferdig nesten før jeg har begynt, så det er ikke så farlig. Jeg er veldig fornøyd med resultatet :o))
Den 4. mars skal bestis Anne og jeg på konserten Songs from above. En hyllest! Inntektene fra konserten går til kreftsaken, en sak som angår oss alle sammen. For de fleste av oss kjenner vel en eller har hatt et familiemedlem som har gått bort pga kreft. Selv har både min adoptivmamma og min biologiske mamma tapt kampen mot sykdommen.
Den som har sørget for å dra i gang denne konserten er min fetter Morten Skaug, det er han du ser helt nederst i bildet. Han mistet sin mor, min tante, til kreften. Han vet derfor veldig godt hvordan det er å minste noen man er glad i 😪 Du kan sjekke ut mer på Facebook-siden HER.
“Under her kan du lese et fint innlegg Morten la ut på Facebook i anledning konserten”
Vanligvis så pleier jeg å tulle å fjase på Facebook. Men denne gangen skal jeg snakke om noe jeg brenner for, noe jeg skulle ønske ikke fantes Nemlig Kreft.
Flere av dere har delt det som nærmest er kjedebrev om kreft, noen av de har nesten vært trusler. Jeg har ikke noe imot det, for det setter fokus på kreft, men det hjelper ingen.
32.592 menn og kvinner fikk kreft 2015. Av disse kommer fortsatt 70% til å leve etter fem år, som er målestokken kreftregisteret bruker når de måler overlevelse. Og det er jo flott! Men mange dør også.
Av alle typer kreft er det prostata kreft for menn og brystkreft for kvinner som har klart flest tilfeller. Så kjære dere mine mannlige venner: Den finger?n opp i rassen er ikke så ille, men den kan gjøre forskjellen på liv og død for deg. Jeg vet ikke hvordan det er å ha kreft. Men jeg vet mye om hvordan det er å være nærmeste pårørende til noen som har kreft. Jeg vet mye om hvordan det kjennes når du får vite at den du er mest glad i har kreft. Jeg vet mye om frykten for at den du er glad i skal dø.
Jeg har selv følt redselen de første gangene på Kreftsenteret, og kjent gleden når jeg forsto at dette kom til å gå bra. Jeg kan bare forestille meg hvordan de som har vært syke har hatt det. Jeg har også følt tryggheten fra fantastiske sykepleiere når de kjenner meg igjen og kommer bort og gir en klem og spør hvordan det går med meg. De er ikke bare opptatt av den som er syk. De er opptatt av meg også.
Jeg vet også noe om hvor vondt det er å se livet til den du er glad i ebbe ut i smerter.
Jeg vet at forskning redder liv. Hadde man visst det man vet i dag, den gang min mor fikk kreft, hadde hun kanskje fortsatt levd.
En mørk november kveld i 2013, langt nede i rødvinsglasset, når Movember barten hverken så bra ut eller hadde gitt noen penger i kreftkassa, bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg aldri hadde gjort, men alltid hadde hatt lyst til. Lage en konsert til inntekt for Kreftforeningen.
Jeg samlet sammen en broket gjeng som aldri hadde stått på en scene og lagde et fantastisk show. Og samlet inn 62.000 kroner.
Lørdag 4 mars gjør vi det igjen.
Du må gjerne like, kommentere eller dele denne teksten, men det er ikke så viktig for meg. Det som er viktig for meg er at du kjøper en billett og tar turen til Kolben kulturhus på Kolbotn, enten med bil eller toget (som bare tar 15 minutter fra Oslo S og vi har bar med øl og vin :). De inntektene går også til Kreftforeningen) og har det gøy sammen med oss. Og ved å gjøre det, så kommer pengene av seg selv inn til Kreftforeningen.
I dag er tåka like kjukk som den var da jeg gikk å la meg i går, og den hadde festet seg så fint til all vegetasjon å laget fine former. Jeg måtte ut med litt søppel, og ta tok jeg med meg et kamera for å forsøke å fange dem. Jeg var veldig inspirert av Toni, som har bloggen Dvergpinschere i mitt hjerte.Du finner hennes flotte isbilder HERunder navnet Taggete snø. Stikk inn å ta en kikk og nyt :o))
Jeg kan på ingen måte måle meg med Toini, men bildene er greie som vinterbilder :o))
Da jeg gikk ut var det som om det dryppet ned vanndråper fra tåken, i sånt slør som det mange ganger pleier å være men ordentlig dråper. Vet ikke om det var regn eller det var tåka allikevel. Det ble sleipt å glatt å gå over snøen med en gang, og jeg hadde bare på meg cloggs. Vi har hatt minusgrader en god stund, men nå er vi for første gang på pluss-siden igjen
Jeg har vært hjemme fra jobben i dag pga at magen slo seg helt vrang, og jeg har trimmet mellom godstolen og toalettet. Det begynte i går kveld med at jeg følte meg uggen i kroppen og litt svimmel, noe jeg ikke tenkte så mye på da for jeg kan fort bli sånn når nakken min er stiv. Den var veldig stiv i går!!! Det hadde jo selvsagt vært mye bedre om det var nakken, men jeg våkent litt etter kl 3 i natt å skjønte med en gang at det IKKE var nakken nei.
Magen er ikke helt i humør enda, men den har roet seg betraktlig så det går da den rette veien :o))
I dag dumpet frikortet mitt ned i postkassen, allerede :o)) Det er jo med litt delte følelser jeg sitter å ser på det, på den ene siden så er jeg glad jeg alt har fått kortet for da slipper jeg å betale for lege og behandlinger resten av dette året. På den andre siden så skulle jeg jo helst vært det foruten, og vært frisk rask og rørete i kroppen.
Jeg har jo slitt med problemer i nakke og armer før, men jeg har aldri opplevd å få frikortet i begynnelsen av februar måned. Det koster faktisk mer å være syk enn å være frisk, og hundrelappene blir fort til tusenlapper. For å få frikort må du legge ut 1.990,- nå i 2017, og jeg hadde betalt 240,- over som blir tilbakebetalt. Uten frikortet ville jeg ha kommet til å brukt bort i mot 20.000,- på behandling/trening og legebesøk i 2017, dersom jeg fortsetter å gå jevnlig ut året. Noe som det er store muligheter for at jeg kommer til å gjøre..
Da jeg sto nede på Jernbanetorget å ventet på t-banen i går ettermiddag, ble jeg var en kar som gikk å pratet til folk. Helt tilfeldige personer som enten satt eller sto å ventet på at deres bane skulle komme. Akkurat hva han sa fikk jeg ikke med meg, selv om han snakket høyt. Det kommer jo stadig baner inn, og da kan man nesten ikke høre seg selv tenke en gang.
Denne karen så ganske sliten ut, og så ut som han kunne ha hatt eller hadde en avhengighet til forskjellige narkotiske stoffer. Dette var bare en observasjon fra meg, ikke sikkert han var det!!! Vel, folk ble veldig opptatt med mobilen da han nermet seg, og hadde de ørepropper så fortet de seg å sette dem inn. Han ble etterhvert ganske irritert på at folk ikke gadd å svar han, og han hevet stemmet noen desibel. Innen han kom til meg gikk han å satt seg på krakken. Da min bane kom, skulle han med den han også.
Jeg hørte han prate et sted bak meg hele veien opp til Skøyenåsen hvor det viste seg at vi begge skulle av.
Vet ikke hvorfor folk var så redde for å snakke med han, kanskje de syntes at han så skummel ut siden han var kledd som på bildet ovenfor. Eller kanskje det var for at han så litt sliten ut, og slang litt i draga.
Da vi begynte å gå ned fra banen, fortsatte han å prate til folk uten at de svarete. De hastet forbi, eller stoppet opp for å hente mobilen eller rote i veskene sine i håp om at han skulle fortsette å gå. Da ville de slippe å måtte prate med ham. Selv er jeg ikke så fjollete så jeg gikk et par skritt bak han. Plutselig snudde han seg, og spurte om han kunne spørre meg om noe. Det eneste han ville vite var om jeg viste hvilken måned påsken var, og om den kom tidlig eller sent. Akkurat det kunne jeg fortelle han, og da smilte han å øynene lyste opp.
Da er det jo vår da jo, sa han så fornøyd. Snøen er borte og det er varmt i været, er ikke det koselig å tenke på da sa han å så enda mer fornøyd ut. Du er kanskje så heldig at du har hytte du, fortsatte han. Noe jeg sa at jeg ikke hadde. Nå ja, sa han det går jo fint ann å kose seg her i byen også. Så takket han for informasjonen å gikk videre.
Konklusjon: han var verken skummel eller farlig, men ville bare ha svar på et par spørsmål.
Allerede innen jeg kom meg avgårde på jobb i dag, var det lyst og himmelen blå… Temperaturen var litt kjølig der jeg nærmest løp ned til t-banen, for det måtte jeg siden jeg hadde surret bort den ekstra tiden jeg hadde med en telefon som kranglet. Vi var 3 stykker som hadde ekstremt dårlig tid, og for en gang skyld lå jeg ikke sist i rekka!!
Jeg har kommentert det før, men må si noe om det igjen…. Fra plassen min kunne jeg observere mine medpassasjerer, og jeg vil vel påstå at ca 99% av dem fisket opp en mobil med det samme de kom inn på banen. Hvis de ikke allerede sto med nesen ned i skjermen da. Selv kan jeg ikke gjøre det, for står jeg med hode ned blir jeg reisesjuk og kvalm!
Frustrasjonen i dag var saker jeg jobbet med, som var litt mer kompliserte enn jeg trodde de var da jeg startet på dem. Jeg rev meg litt i det korte håret, og ga ikke opp og de løste seg til slutt :o))
Mens jeg sto å ventet på t-banen nede på Jernbanetorget, hadde jeg en aldri så liten indre diskusjon. Den gikk ut på om jeg skulle hoppe på første og beste bane, for å gå av på Helsfyr for å ta bussen videre. Bussen stopper i Ytre Ringvei, og da får jeg en lett spasertur nedover mot der jeg bor. Tar jeg banen så blir det bare bratte bakker og stigninger hele veien. Til slutt valgte jeg å ta banene, mest for at jeg trengte trimmen men også for at jeg kom tidligere hjem :o))
Bilde over tok jeg i det jeg kom opp fra t-banen, og helt bakerst på bilde skimtes blokken jeg bor i… Det ser veldig nære ut, men jeg somet en del så det er lite stykke unna i virkeligheten!
Hjemme ventet to pelsdotter, som hadde veldig lyst til å komme ut å lufte seg litt… Ronja strøyk ut med det samme jeg lukket opp balkongdøra, mens Vinja lå en stund på store klatrestativet i stua og gjorde seg til. Da jeg tok med en kaffekopp å satte meg ut kom hun etter, og hoppet opp i stolen “sin” å krøllet seg samman til en ball :o))
Det er jo Valentine dagen i dag, men for min del har det ikke dumpet ned noen kort i postkassen… Skal jeg være ærlig så hadde jeg ikke forvente det heller, knis!!
Har du fått noe valentine kort eller en annen ting i anledning dagen?
