Tidligere i kveld satt jeg å så på Skavlans, og interjuet med Lale. Hun ble spurt om moren sin som døde, og fortalte om livet etterpå. Da sa hun noe som jeg kjente meg igjen i….. At man etterpå må lære å leve igjen!
Når noen man er glad i og som står deg nær, blir alvorlig syk settes livet på hold. Sitt eget liv blir ikke så viktig lenger, og man vier seg helt og fult til. Den som er syk. Man gjør det man kan for den syke, og noen ganger så velger man belt bort ting som man selv har lyst til. Ellers så sitter man der med dårlig samvittighet uansett om det er berettiget eller ikke.
Så kommer det man ikke vil skal komme, døden…. Den kommer som en lettelse for at lidelsene er borte, og den syke får slippe å plages noen mere. Når den følelsen etterhvert passerer, ja da kommer sorgen over at den man er så glad i er borte. Du skal aldri høre stemmen, kjenne den gode klemmen eller bare være sammen…. Alt det er over, og man kjenner en stor tomhet som man ikke tror skal forsvinne, men den gjør det til slutt!
Når tåken letter og man begynner å se klart igjen… Da må man egentlig lære seg å leve igjen, og med det mener jeg at man skal være sosial igjen. Man behøver ikke lenger tenke på om det passer om man tar seg en tur på byen, gå på kino, eller noe annet sosialt engasjement. Eller sose rundt i joggebuksa med et hår som hadde trengt en vask, og vite at man ikke trenger å dra ut i det hele tatt.
For meg satt alle disse tingene langt inne, og det tok lang tid for meg å slippe ned garden å komme i gang…. Det var ikke lett, for jeg hadde vært igjennom to runder med sykdomstilfeller med samme resultat. Etter første runden ble det ikke til at jeg kom ordentlig i gang med noe normalt liv, så derfor var det ikke så enkelt å begynne å “leve” igjen.
Jeg tviler på at jeg er eg unikt tilfelle, og at det er mange som går igjennom de samme tingene 😱
#død #savn #sorg #livet #leve #sykdom #lærdom #blogg
