Jeg kan ikke si at jeg gledet meg til å gå i bisettelsen i dag, men av å til må man gjøre ting man ikke setter noe særlig pris på. Hadde en avtale med nærmeste nabo om at vi skulle gå kl 10:30, da hun går sakte å må støtte seg til en krykke. Jeg hadde stått opp sånn at jeg hadde god tid til å gjøre meg ferdig. Fikk til og med tid til å sette meg ved kjøkkenbordet å spise frokost, uten å se på klokken hele tiden.
Det var litt kjølig i dag, så jeg var glad for at jeg hadde funnet fram en litt tykkere å lunere jakke. Inne i kirken er det jo heller aldri spesielt varm på denne tiden av året, så jeg beholdt jakken på under hele bisettelsen.
Det var kvinnelig prest, og hun oppsummerte livet til Aase så fint, hvor man det ene øyeblikket fikk en tåre i øyekroken og så måtte man dra litt på smilebåndet i det neste. De hadde en solosanger med en fantastisk flott stemme som fremførte tre sanger, hvor av den siste var O’ Helga Natt. Det er noe av det vakreste jeg vet om, og jeg klarer aldri å holde tårene borte når jeg hører den. Det klarte jeg ikke i dag heller, men det gjorde ikke så mye i den settingen vi var i.
Etter bisettelsen var alle velkomne til en minnestund i kirkerommet sammen med familien. Ingen av oss valgte å gjøre det av forskjellige grunner. Selv måtte jeg ned på jobben for å rekke et møte som startet kl 13. Jeg kunne sikkert ha deltatt en liten stund, men da ville jeg ha fått veldig dårlig tid å kanskje ha kommet for sent.
Jeg nevnte det vel også tidligere i uken, at jeg syntes det er litt vemodig å rart når den eldste generasjonen dør eller havner på sykehjem. At ting forandrer seg er en del av livet, og vi må bare venne oss til det selv om det kan være tøft.
Sånt er jo ikke det en helst ønsker å være på…men fint å møte opp og vise at en satte pris på den som er borte…og fint når det er en prest som får frem både tårer og et smil 🙂 God natt <3
annebe: Jeg syntes virkelig at presten var fin, for jeg har opplevd det motsatte. Det var litt viktig å være med dels for at man ville ta farvel, og så for å vise familien at hun var en person vi satte pris på å vil savne :o))
Ha en riktig god natt du også :o))
En begravelse kan være en psykisk utfordring som alle må oppleve før eller seinere. Virker som om det var en verdi bisettelse ledet av en kvinnelig prest som sikkert snakket med rette ord. Klart det blir et savn men jeg er sikker på at familen vil hedre henne med små ting. Ord kan aldri erstatte et savn men av den grunn er en minnestund viktig. Selv om dere ikke var der håper jeg minnestunden etter Aase ble en verdi minenstund med flere taler etter hun.
Det er alltid trist, men slik er det jo desverre.
Jeg synes også det er skremmende, nå er det plutselig min foreldregenerasjon som står for tur – hvor ble årene av – og hvor ble de sterke flotte foreldrene mine av, selv om de lever ser man at de reduseres og det går fortere og fortere 🙁 Håper du får en fin dag i dag 🙂
Helge: Jeg er sikker på at minnestunden ble fin, for hun har en fin familie. Jeg kjenner dem ikke, men det lille jeg har hatt er veldig positivt. Selv var hun en veldig flott dame :o))
Det at presten er godt forberedt og klarer å fortelle om den dødes liv på en fin måte, gjør at man sitter igjen med en veldig god følelse. Denne gangen klarte presten det veldig godt!
Siv Svanem: Er det noe man vet med sikkerhet her i livet, er at vi skal forlate det. Det vi ikke vet er når, og hvordan. Det er viktig at man sitter igjen med en god følelse etter at bisettelsen er over, og at presten har vært godt forberedt.
traust: I min familie er nå foreldregenerasjonen borte, og det er vi “barna” som er de eldste. En veldig rar følelse om jeg skal være helt ærlig.
Jeg har allerede vært igjennom dette med å se at foreldrene min reduseres, bli gamle og syke og til slutt dø. Døden var kanskje ikke det verste, men heller det at de ble syke og ikke var de sterke å resurssterke menneskene jeg var vant til. Plutselig var det jeg som måtte være den sterke… Jeg savner dem fortsatt, og vil nok alltid gjøre det tror jeg.
Ha en fin kveld :o))