Tidligere i kveld satt jeg å så på Skavlans, og interjuet med Lale. Hun ble spurt om moren sin som døde, og fortalte om livet etterpå. Da sa hun noe som jeg kjente meg igjen i….. At man etterpå må lære å leve igjen!
Når noen man er glad i og som står deg nær, blir alvorlig syk settes livet på hold. Sitt eget liv blir ikke så viktig lenger, og man vier seg helt og fult til. Den som er syk. Man gjør det man kan for den syke, og noen ganger så velger man belt bort ting som man selv har lyst til. Ellers så sitter man der med dårlig samvittighet uansett om det er berettiget eller ikke.
Så kommer det man ikke vil skal komme, døden…. Den kommer som en lettelse for at lidelsene er borte, og den syke får slippe å plages noen mere. Når den følelsen etterhvert passerer, ja da kommer sorgen over at den man er så glad i er borte. Du skal aldri høre stemmen, kjenne den gode klemmen eller bare være sammen…. Alt det er over, og man kjenner en stor tomhet som man ikke tror skal forsvinne, men den gjør det til slutt!
Når tåken letter og man begynner å se klart igjen… Da må man egentlig lære seg å leve igjen, og med det mener jeg at man skal være sosial igjen. Man behøver ikke lenger tenke på om det passer om man tar seg en tur på byen, gå på kino, eller noe annet sosialt engasjement. Eller sose rundt i joggebuksa med et hår som hadde trengt en vask, og vite at man ikke trenger å dra ut i det hele tatt.
For meg satt alle disse tingene langt inne, og det tok lang tid for meg å slippe ned garden å komme i gang…. Det var ikke lett, for jeg hadde vært igjennom to runder med sykdomstilfeller med samme resultat. Etter første runden ble det ikke til at jeg kom ordentlig i gang med noe normalt liv, så derfor var det ikke så enkelt å begynne å “leve” igjen.
Jeg tviler på at jeg er eg unikt tilfelle, og at det er mange som går igjennom de samme tingene 😱
#død #savn #sorg #livet #leve #sykdom #lærdom #blogg
jeg kan ikke forestille meg et liv uten mine foreldre,men den dagen kommer nok til oss også håper bare det er lenge til )
Det er nok ikke bare bare å komme igang igjen med livet etter et stor tap av mennesker en er glad i ,men sakte men sikkert så går det seg til igjen for dei fleste,sånn sett er livet forunderlig
Ja, her kjenner jeg meg igjen, mannen min er dement, og har vært på sykehjem i 3 år, jeg føler på mange måter at jeg har mistet han allerede, han er jo ikke der for meg lenger. Samtidig har jeg ansvar for at han skal ha det bra, og står på dag ut og dag inn for å følge opp at sykehjemmet gjør jobben sin, og det mangler ofte mye på det. Så den dagen han er helt borte, aner jeg ikke hvordan jeg vil reagere….men jeg har kommet meg litt i gang på den sosiale biten, om ikke sånn som tidligere.
Jeg kjenner meg nok godt igjen her. Men slik er livet noen ganger blir det bare litt for mye.
Er nok veldig vanlig dette..og man går igjennom faser..
<3
det er viktig å leve normalt igjen, men veldig veldig vanskelig <3
fruensvilje: Jeg kunne heller ikke forestille et liv uten mine, den gang de begge var friske. Så når de blir syke så blir man konfrontert med det utfallet igjen og igjen. Begge mine var syke over lengre tid, så jeg hadde på en måte tid til å forberede meg en smule.
Man kommer seg igjennom både sorg og savn litt etter litt, men på bursdager og høytider er det fortsatt trist.
Synne: Det er også en vanskelig situasjon du er i, han er der men samtidig ikke. Å følge opp sykehjemmet at de gjør det de skal og den som bor der har det godt, kan noen ganger være en fulltids jobb. Det er dessverre ikke alle sykehjemmene som gjør jobben sin, noe det mamma var på den siste tiden heller ikke gjorde. Både hun og jeg måtte passe på.
Det er viktig at du setter av tid til deg selv, for at du skal ha overskudd til mannen din. Jeg vet det er lett å si det når man ikke sitter midt i det, men allikevel ??
Siv Svanem: Ja vi blir stadig satt på prøve, på godt og ondt…. Vi fixer det som regel, selv om det noen ganger ikke virker sånn.
dvergpinschere i mitt hjerte: Ja vi er nok mange som går igjennom disse tingene, når vi mister noen i en alvorlig sykdom. Man blir satt på prøve hele livet igjennom, men man kommer seg igjennom det å blir sterkere.
katrine: Det er vanskelig mens det står på, og etterpå…. Allikevel er det viktig at man tar å setter av tid til seg selv, ellers har man ikke noe overskudd til den som er syk heller!