Heisann!
For noen dager tilbake skrev Utifriluft om en sykkeltur som hadde tatt henne til en nedlagt gård, og som kanskje var litt skummelt. Med en gang begynte fantasien min å surre, og jeg tenkte at jeg måtte skrive en liten krim novelle. Jeg er på ingen måte noen forfatter, men syntes at det er gøy å skrive. I dag satte jeg meg bed for å skrive, men i det fingrene løp over tastaturet forandret handlingen seg og det ble noe annet. Å har du lyst til å lese den, så kommer den under her:
Sykkelturen:
Da Ellen dro opp rullegardinen denne morgenen skinte solen, og hun bestemte seg straks for at det var en perfekt dag for en sykkeltur på ukjente veier. Etter en rask dusj smurte hun matpakke og fylte termosen med kaffe.
Sykkelen sto allerede klar utenfor huset, så det var bare å legge nisten og termosen ned i den ene av de to bagene som hang over bagasjebrettet. I den andre la hun ned regndressen i fall det skulle bli regn, for man vet jo aldri!
Ellen hadde ikke bodd i den lille byen så lenge, og det var opptil flere steder utenfor bykjernen hun ikke hadde gjort seg kjent med. Etter å ha tenkt seg litt om valgte hun å sykle langs den nedlagte jernbanelinjen, for så å sykle oppover i skogen litt lengre fram. Like etter at hun flyttet hit hadde hun studert kartet over turveier og stier, så hun visste at det gikk flere små veier og noen bredere stier hvor det fint gikk å sykle.
Solen sto høyt på himmelen da hun syklet langs jernbanelinjen, men i det hun tok av oppover i skogen begynte det å komme mørke skyer. Hun håpet de ville forsvinne, og da hun kom litt opp i skogen kom faktisk solen tilbake. Det hadde vært bratt oppover og da hun kom et lite vann stoppet hun og tok en pause. I det hun bestemte seg for å sykle videre innover forsvant solen igjen, og selv om hun likte at solen varmet ansiktet var det også litt godt å få en liten pause.
Etter en stund kom hun til en litt større grusvei, som hun ikke husket at hun hadde sett på kartet, og bestemte raskt at hun skulle ta til venstre og utforske hvor veien gikk. Skogen var tett langs grusveien, og det var nesten umulig å se annet enn busker mellom trærne som skjulte skogbunnen.
Hun følte nesten at hun syklet i en tunell – så tett var skogen – og var helt i sine egne tanker og oppdaget ikke at hun hadde kommet til en grind før hun nesten kjørte inn i den.
Innenfor grinden var det noe som engang hadde vært en åker, og på oversiden lå det en liten gård med gamle hus. Et bolighus, et fjøs, et stabbur og en låve. Gården så helt forlatt ut, og nysgjerrig som hun var bestemte hun seg for å åpne grinden å sykle opp for å ta noen bilder av husene. For her var det så mange fine motiver å ta bilder av at hun ikke kunne la den sjansen gå fra seg.
Hun hadde kommet et stykke opp i bakken opp mot gården da hun hørte en lyd. En sånn som ikke hørte hjemme på en nedlagt gård. Det var en bildør som hadde blitt åpnet og lukket hardt igjen. Like etter hørte hun en motor bli startet, og hun kjente at hun fikk helt panikk. Var ikke gården nedlagt allikevel? Det var ikke tid til å sykle ned til grinden igjen, og hun bestemte seg for å gjemme seg bak låven til bilen hadde kjørt igjen. Så kunne hun vente litt for så å sykle hjem igjen. Raskt slepte hun sykkelen med seg i det lange gresset bak låven og huket seg ned.
Det var en hvit kassebil hun hadde hørt starte, og som sakte kom kjørende rundt låven og nedover veien mot grinden. Hun hadde vært nøye med å lukke den igjen etter seg, og nå så hun en mann hoppe ut av kassebilen å åpne, kjøre igjennom og så lukke grinden igjen.
Lenge satt hun helt musestille og hørte kassebilen sakte, men sikkert kjøre vekk fra gården. Mens hun satt der, begynte tankene å surre i hode. Det var katastrofetanker som kom, om dette var kriminelle som hadde flyttet inn på gården, og som nå holdt på å planlegge noe farlig. For hun hadde jo lest i avisene og hørt på nyhetene at det var det de gjorde. Til slutt hadde hun klart å tenke ut alt det grusomme som kom til å skje, og hun ble både varm og litt uvel der hun satt.
Til slutt sanset hun seg, og tenkte at hun ikke kunne sitte der lenger. For plutselig kunne jo mannen med kassebilen komme tilbake, og om hun var på vei ned mot grinden eller rett på andre siden var det ingen steder å gjemme seg. Skogen var tett der nede at hun ikke hadde mulighet til å gjemme verken seg selv eller sykkelen.
I det hun slepte sykkelen tilbake til veien som gikk ned mot grinden, hørte hun en lyd bak seg. Nakkehårene reiste seg, og hun hadde mest lyst til å bare kaste seg på sykkelen å komme seg vekk det forteste hun kunne. Før hun kom så langt hørte hun en blid damestemme som sa hei, har vi fått besøk på gården. Stemmen var så vennlig at hun kunne ikke annet enn å snu seg. Der ved hjørnet av låven sto ei dame i slutten av 30 årene med et stor smil om munnen.
Damen fortsatt å prate og presenterte seg som Mari, og sa at det var hyggelig å få besøk. Ellen klarte ikke noe annet enn å slappe av, og smilte tilbake og fortalte at hun het Ellen.
Ellen sa med litt ekstra farge i kinnene at hun trodde gården var nedlagt, og at det var derfor hun hadde tatt turen opp for å ta bilder av husene. Mari smilte og sa at hun og mannen Halvar hadde nettopp kjøpt gården for å komme seg vekk fra byens mas og jag. Hun inviterte Ellen inn på en kopp kaffe og litt å spise. Ellen var fortsatt litt usikker på hun turte å stole på Mari, for katastrofetankene satt fortsatt fast i hode hennes. Så slo hun det fra seg og takket for tilbudet, og ble med inn.
Det var fortsatt litt kaos inne ettersom Mari og Halvar akkurat hadde flyttet inn dagen før. Imens Mari satte over kaffen fortalte hun at de hadde tenkt å sette i stand bygningene og gjøre et forsøk på å så grønnsaker. Hun sa at alt dette var nytt for både henne og mannen, men det ble mest sannsynlig først til neste år hun skulle begynne å så ettersom det var litt i seneste laget å starte nå.
Katastrofetankene til Ellen slapp etter hvert helt taket, og hun innså at hun hadde en veldig livlig fantasi. Noe hun faktisk hadde hatt siden hun var barn.
Ikke så lenge etter kom mannen Halvar tilbake, og Ellen hørte han nynne i det han kom inn igjennom døra. Han smilte like bredt som Mari hadde gjort da de møttes, og presenterte seg og syntes det var hyggelig at de hadde fått besøk.
Mari glemte både tid og sted ettersom de hadde det så hyggelig, og det viste seg at de hadde så mye felles. Ute hadde det blitt mørkt, og Mari hadde ikke lykt på sykkelen sin som gjorde det umulig å sykle hjem igjen. Halvar og Mari skulle tilbake til byen for å hente hundene og katten sin som en bekjent hadde passet imens de holdt på å flytte. De tilbød seg å kjøre Ellen tilbake, og sykkelen hennes var det plass til bak i kassebilen.
De hadde blitt gode venner denne ettermiddagen og kvelden, og på veien tilbake til byen ble de enig om at de skulle holde kontakten og møtes igjen om ikke lenge. Ellen hadde ennå ikke fått noen venner etter at hun flyttet til den lille byen, og var glad for det nye vennskapet.
Vel hjemme i sin egen stue laget hun seg en kopp te og satt seg i ørelappstolen i stua. Hun hadde bare tent noen stearinlys som lagde god stemning.
Hun tenkte hvor heldig hun hadde vært som var nysgjerrig, og hadde tatt turen igjennom grinden til den lille gården. Hadde hun ikke gjort det hadde hun aldri møtt Mari og Halvar. En av de tingene de hadde felles var gleden over naturen og det som vokser der. Ellen hadde lovet å hjelpe Mari når hun skulle begynne å så grønnsakene til neste år. Hun hadde også tilbudt seg å hjelpe til med malerkosten om det var behov for det. Mari og Halvor hadde takket for tilbudet, og sagt at de tok imot den hjelpen de kunne få, for det var mye som måtte gjøres på den lille gården.
Hun gledet seg til neste gang de alle tre skulle møtes igjen.
Håper du kom deg igjennom hele novellen, for den ble kanskje litt lang 🥰
