At flere og flere har begynt å ta t banen, merker man godt på parkeringsplassen. Det har som regel ikke vært noe problem å få plass der, selv om man kommer litt sent. Nå derimot er det en helt annen historie.
I dag er jeg litt forsinket, og ved første øyekast så jeg ingen ledige plasser. Heldigvis var det en eneste plass igjen, men den var trang… Jeg klarte akkurat å skvise meg inn, phu!!
Det er ikke ofte jeg har tid til å sitte foran PC’n å se på at dagen våkner, men i dag fikk jeg muligheten til det da jeg våknet grytidlig å følte at kroppen kokte. Siden mandag har jeg hvert hjemme fra jobben med feber i øvre sjikte, vondt i hals og hode. Om det var for at jeg ble så kald da jeg var ute å lekte gartner, eller om det har bygd seg opp over tid, vet jeg ikke.
Vi har lagt oktober bak oss, og november ligger klar med blanke ark, som skal fylles med inntrykk og opplevelser. Jeg sitter i stua med kaffekoppen ved siden av meg, tv’n innstilt på God morgen Norge og utenfor blir det gradvis lysere og lysere. I blokka er det fortsatt ganske stille… De som begynner veldig tidlig på jobb har allerede listet seg ned trappa, og om noen minutter er det neste gruppe som på forsiktige steg går ned trappene og ut.
Kattene har fått sin frokost og rent vann i koppen sin, og nå ligger de å tar seg en aldri så liten morgenlur ;o))
Det er utrolig hvor mye en god natt søvn har å si for kroppen og hodet. I går var jeg så trøtt og sliten etter en lang dag på sykehuset, at jeg klarte nesten ikke å holde øynene åpne når klokken nærmet seg 20:00. Skal jeg være helt ærlig så klarte jeg ikke å holde de åpne, for opptil flere ganger sovnet jeg med PC’n i fanget… Til slutt var det bare å kaste inn håndkle, og stupe opp i sengen.
Ettersom klokken ikke var så mange, tenkte jeg at jeg kunne ligge å se litt på tv innen jeg slo av lysert, hehehehe…. Jeg husker ikke hva jeg hadde ment å se, men jeg så det aldri. Våknet med fjernkontrollen ved siden av meg når klokken ringte til morran i dag. Jeg har i alle fall sovet utrolig godt i natt, og da jeg sto opp følte jeg meg både utvilt og i relativt god form :o))
Da jeg hastet av sted til t-banen var det ganske grått, så jeg slang paraplyen i sekken for sikkerhet skyld. Om jeg får bruk for den innen jeg skal hjem igjen, er ikke godt å si. Akkurat nå skinner i alle fall solen, og jeg krysser fingrene for at det fortsetter utover dagen og ettermiddagen.
Hadde det ikke vært deilig om høsten fortsetter sånn, med fint vær altså?
Den ene morgenen er det så mørk ute når man står opp, at man skulle tro man var kommet langt ut i høstmåneden. Neste morgen er det totalt forandret, og i dag var det en slik dag. Jeg kunne merke det innen jeg dro opp rullgardinen, at dette ville bli en dag med blå himmel og sol.
Da jeg sto på trammen og trakk morgenluften langt ned i lungene, kom sola å kilte meg på nesen. Luften var ganske frisk, og gradene i skyggen hadde enda ikke kommet over + 10C
I dag skal jeg gå tidligere for jeg har nemlig en etterlengtet forpleietime kl 15. Det er en velvære jeg føler jeg ikke kan være foruten, dels for at kroppen er så stiv at det er litt vanskelig å gjøre det selv, men også for at det er så behagelig å la andre gjør jobben. Jeg kan bare lene meg tilbake i en behagelig stol, og nyte.
Nå blir det kanskje ikke ren nytelse i dag, for storetåa som ble trampet på under torsdagens konsert er fortsatt litt øm. I tillegg klarte jeg å miste en biffkniv i går da jeg ryddet bort etter middagen, og den klarte jo selvfølge å finne en tå i stedet for gulvet. Det ble et fint lite hull i tåa, for kniven var veldig spiss og skarp. Litt øm og sår er jeg jo der også… Typisk meg å gjøre noe sånt, hihihi!!
Pusene koser seg fortsatt med det amputerte stativet, og har vært veldig greie mot hverandre. Til morran i dag lå Ronja inne i huset, mens til min store overraskelse hadde Vinja lagt seg på toppen. Det er ikke noe hun vanligvis pleier å gjøre :o)) Det å la søsteren få beste plassen altså :o))
Det har blitt noen grytidlige morninger og lange og sene dager på D-mennesket meg, noe jeg merket godt i går kveld. Vel egentlig merket jeg det før jeg var ferdig med å spise middag, for jeg klarte nesten å sovne mens jeg satt å ventet litt mellom to porsjoner, hihi!! Så kom det seg litt igjen etter at jeg reiste meg å ryddet og fikk unna oppvasken. Ut på kvelden igjen derimot begynte øyelokkene å bli ekstremt tunge, så D-menneske meg gikk å la meg før midnatt…
Jeg sovnet med eneste gang, og sov tungt og godt igjennom hele natten… Ikke en eneste gang var jeg våken, og som et resultat av det våknet jeg til og med før klokken ringte i dag. Da satt en svarttrost i Tujan min å kvittret så vakkert, at jeg ble liggende en liten stund å høre på den innen den fløy videre. Ikke ille å våkne på den måten vel :o))
Bestisen var til ny undersøkelse på Radiumhospitalet i går, denne gangen under lett narkose. Jeg kjørte henne bort tidlig på morningen, men jeg hadde ikke anledning til å være der sammen med henne. Det var jobbedag for meg. Etter undersøkelsen fikk hun en helt ny beskjed fra den nye legen hun var hos. Svultsen hun har, er såpass stor at de må redusere den med cellegift før de kan operere den ut. Det var jo ikke akkurat det hun hadde ønsket å høre. Hun må først ta 3 kurer med 3 ukers mellomrom, og så må de se hvor mye den har minket. Er det ikke nok, så må hun ta 3 kurer til. Hun ble med hjem til meg å var der i noen timer, for å slippe å være alene og for å prate litt. På ettermiddagen kjørte jeg henne hjem igjen.
Sommeren blir litt annerledes enn det som var plantlagt, men sånn er det noen ganger…..
Da jeg åpnet mine øyne blå til morran i dag, ble jeg liggende en stund i senga å kjenne etter hvordan kroppen føltes. Heldigvis verket det ikke like ille som i går, men helt bra var det ikke. Det hjelper jo ikke å syntes synd på segselv selv om det knaker her og der, nei det beste er å komme seg opp å røre på seg. Jeg bestemte meg for å bruke bilen til byen, så jeg ikke skulle bli så sliten når jeg kom hjem…
Ute var det et nydelig vær, sola var i ferd med å stå opp men det var en skarp luft. Det blåste i dag også, men ikke fult så friskt som det gjorde i går. Da måtte du virkelig holde på hatten, hvis du hadde en da ;o))
Hver dag når jeg går ned til t-banen eller igjennom skogen ved blokkene så ser jeg etter tegn til hvitveis, blåveis eller hestehov, men det finnes ikke tegn til liv noe sted. Foreløpig ser det ut som skogbunnen og veikantene er helt døde. Mange av dere har lagt ut flotte bilder av hvitveis og blåveis de siste dagene, og jeg skulle så gjerne ha funnet noen jeg også. Det kan virke som om jeg må litt lenger unna for å finne det jeg leter etter.
Ettersom jeg var så stiv i dag, bestemte jeg meg for å ta en tur ut i lunchpausen. Jeg hadde lovet bestisen at jeg skulle stikke bort til Black Cat kaffe og tehus i Grensen, for å kjøpe et par poser med te. Hun fikk nemlig tak i en god te der for en stund siden, men siden hun ikke bor eller jobber i Oslo blir det ikke så lett for henne å få fylt opp når det blir tomt. Det var en passe tur fra Hammersborggata hvor jeg jobber og bort i Grensen.
I Youngsgata har de holdt på å pusse opp en av de gamle bygårdene, og jeg har vært så nysgjerrig på hva det skal bli der. I forrige uke da jeg spiste lunch med Terje fortalte han at det skal bli Kulturhus, som skal romme mange forskjellige aktiviteter. Hvor gammel gården er vet jeg ikke, men jeg syntes det er en vakker bygning. Jeg er så glad for at de velger å beholde fasaden, i stedet for å rive å bygge opp noe nytt og stygt. De gjør det samme på andre siden av gaten også, heldigvis :o))
(Oslo Domkirke)
Når jeg var på veg tilbake til jobben igjen, var ikke været akkurat så fint… Det var overskyet og vinden hadde øket en del, men det forandret seg hele tiden. Da jeg var nesten tilbake på jobb skinte sola igjen, såpass mye at det var nesten for varmt å gå i boblejakke.
Når jeg kom hjem hadde alle skyene blåst bort, og sola stekte inn på balkongvinduene mine. Jeg gikk ut og satt meg å slappet av i sola en god stund innen jeg begynte med middagen. Jeg hadde store planer om en sunn og god middag med kylling som hovedingridiens, men siden jeg hadde glemt å ta den ut av fryseren måtte jeg finne på noe annet.
Om et par dager begynner folk å trekke opp i fjellheimen for å ta årets siste skiturer, og få den perfekte påskefargen. Selv skal jeg holde meg her i byen, som jeg alltid gjør. Jeg er ikke glad i å gå på ski, og heller ikke dra opp i fjellheimen for å gå i kø. Hehe, akkurat det vet jeg faktisk ikke noe om, for jeg har aldri vært i fjellet i påsken. Jeg bare innbiller meg at det er sånn.
Da jeg begynte å jobbe igjen så smått i januar måned, var (og fortsatt er) kroppen i såpass dårlig form at jeg valgte å kjøre i egen bil til og fra jobben. Det var en grei løsning, som fikk meg raskt hjem igjen når arbeidsdagen var over. Tanken har jo vært at jeg skulle la bilen stå og ta banen, men så er det jo sånn at det er veldig behagelig å bare sette seg i bilen å være hjemme i løpet av kort tid.
I går kveld bestemte meg for at jeg skulle ta banen, men da jeg sto opp til morran i dag var jeg veldig i tvil. Ute var det nesten – 8C, det snødde og blåste en sur vind. Før jeg fikk tid til å ombestemme meg, tok jeg på meg vinterstøvlene med god såle å trasket i vei.
Jeg hater å gå med strømpebukse eller stilongs, så da blir jeg fort kald og stiv i… Det ble jeg jo i dag også, så det holdt. Tror ikke akkurat at det var kuldegradene, men heller den sure vinden som var min verste fiende. Hvorfor er jeg så sta og ikke kler mer på meg? Det har seg sånn at det blir så varmt når jeg kommer inn på banen, og så er det så mye styr med å ta av seg ekstra bekledning når jeg kommer på jobben… Å, det orker jeg ikke, så da får jeg jo bare ha det så godt 😮
Når jeg kom ned til t-banen så hadde den banen jeg forsøkte å nå akkurat gått, så jeg måtte står i 10 minutter å vente. Det blåste såpass kraftig at jeg søkte ly bak et stort skilt for ikke å bli helt gjennomfrossen. Jeg var ikke den eneste som gjorde det, og vi sto der på rekke med ryggen mot vinden som en flokk med kuer, hihihi!!
Da jeg skulle hjem i dag var det store forsinkelser i t-banetrafikken, ettersom en person hadde kommet seg ned på sporet. Det løste seg relativt raskt tror jeg å få ut personen, men det skapte allikevel forsinkelser. Jeg måtte en tur på Bryn, men den banen som gikk den veien kom ikke på en god stund. Jeg valgte derfor å ta en av de andre banene å gikk av på stasjonen før, og så tok jeg bena fatt å gikk bort til Bryn. Det tar bare 10 minutter å gå, så jeg så det som en liten treningstur :o)) Akkurat det har jeg jo bare godt av!!
Tidligere i dag så syntes jeg det var veldig vemodig og tomt i heimen etter at jeg hadde pakket bort julepynen, og jeg savnet og angret litt på at jeg ikke lot det sto litt lenger. Nå har det gått noen timer, og da syntes jeg det er ganske greit. For jeg har jo fått så veldig god plass. Når sant skal sies så må jo stua om-møbleres en aning for å få plass til alt sammen…!!
Knis, nå kan jeg nesten ta meg en svingom på stuegulvet uten at jeg sparker bort i noen ting 💃 Kattene syntes også at det ble litt rart, ikke noe juletre å gjemme seg under eller spise på. Aktivitetsmatten og kloremattene deres kom tilbake på sin vante plass, og det satte de pris på 😻
Det var litt tungt å komme seg opp i dag, kroppen var helt død. Som et resultat av det kom jeg meg ut av døra akkurat såpass sent at jeg ikke rakk banen.
Uansett så er det flott vær i dag også. Jeg tok en tynnere jakke på sånn at jeg ikke skulle renne bort når jeg sal hjem i ettermiddag. Nå på morran et den litt kald, og jeg fryser litt her jeg står å venter.
Nå har jeg vært hjemme fra jobben i 3 dager, og mer eller mindre halvt ligget/sittet innpakket i fleezepledd det meste av dagene. Av den tiden har glidd ut og inn av søvnen, så jeg har da definitivt fått hvilt meg. Kattene har skjønt når mamsen deres var frossen, for da har de kommet for å ligge i fanget. Det er rart så mye varme som kommer fra en sånn liten kropp.
Hadde ikke trodd at det skulle bli så langvarig, men feberen ville ikke gi slipp. Hodet verket, kroppen verket og stemmen forsvant å kom tilbake igjen. Når jeg våknet i dag kjente jeg en smule bedring, men ikke såpass at jeg orket å gå på jobb. Nå i kveld derimot er det blitt enda litt bedre, og skjer det ikke tilbakefall i løpet av natten skal jeg forsøke meg på jobb igjen i morgen.
Det kommer garantert til å bli ganske slitsomt, siden jeg mer eller mindre har holdt meg i ro siden jeg gikk å la meg til å sove på fredagskvelden. Det lengste jeg har gått disse dagene er et par turer ut i søppelsjakten, så jeg vurderer om jeg skal bruke bilen i morgen for ikke å ta meg helt ut….
Jeg har ikke hatt noen matlyst de siste dagene, og har følt at ingenting smakte noe serlig… I dag kjente jeg faktisk på følelsen av sult i magen, men fant ikke noe som fristet i kjøleskapet. Jeg endte til slutt opp med å hente ut en pakke kjøttdeig fra fryseren, og tenkte at det kunne være godt med en gryterett. Jeg pleier jo ikke å lage så mye mat helt fra grunnen av, og dukket inn i matskapet for å finne den gryterettposen jeg ikke hadde.
Da var det bare å gjøre alt fra bunnen av da…. Jeg fant frem en løk som jeg hakket og stekte sammen med kjøttdeigen. Så hadde jeg litt vann, en boks med hakkede tomater, en boks med kidneybeans og litt fløte opp i sammen med kjøttdeigen, og til slutt kokte jeg opp litt pasta som jeg hadde i. “Sausen” ble litt tynn så jeg hadde i litt jevning oppi, og da ordnet det seg. Om jeg skal si det selv så ble det veldig godt, og jeg lagde såpass mye at det er nok til middag i morgen også :o))
Nå begynner øyelokkene til denne damen å glippe, så det er på tide å komme seg under dyna… God natt :o))