For en stund siden gikk jeg rundt å plystrert mens jeg holdt på med noe i heimen, og plutselig oppdaget jeg at Vinja begynte å oppføre seg litt rart. Hun strøyk seg inntil bena mine å mjauet høyt, kastet seg ned på gulvet å rullet rundt og sår bort til meg for å få kos igjen.
I dag bestemte jeg meg for å filme henne, men nå er det jo sånn at når man tar fram et kamera så oppfører ikke dyret seg sånn som det pleier å gjøre. Litt oppvisning ble det da for kamera :o))
Plystringen min er vel kanskje ikke all verden :o))
Mens jeg satt å hørte på litt julemusikk og bare slappet av å nøyt dagen til det fulle kom Vinja å ville ligge i fanget. Hun er så snål, for først hopper hun opp på armlenet til stolen min. Der blir hun sittende en stund å kikke på meg, så reiser hun seg å kommer med et sårt og tynt mjauuuuu mens hun legger seg godt til rett i fanget mitt.
Hun nærmest kaster seg ned når jeg har lagt armen min i en spesiell stilling, for da bruker hun den som hodepute en stund. Da slapper hun helt av å maler høyt mens hun glir inn i drømmeland, og akkurat da kan man omtrent rive ned veggene rundt henne uten at hun reagerer. Når jeg lener meg godt tilbake kan vi ligge sånn å sløve og dorme i evigheter og i dag ble det nesten 1 time. Jeg begynte å miste følelsen i de edle bakdeler så jeg var takknemlig da hun bestemte seg for å hoppe ned, og jeg kunne reise meg opp litt… Kunne sikkert ha løftet henne vekk, men jeg hadde ikke hjerte til å vekke henne :o))
Når mammen drar fram kamera våknet frøkna med en gang å måtte kikke opp for å se hva som foregikk over hode på henne… Siden hun lå så godt fant hun ut at det var like greit å ligge i ro å bli fotografert, for så kunne hun fortsette å sove en stund til….. Noe hun også gjorde :o))
Nå har frøkna hoppa opp i senga mi og ligger side om side med søsteren :o))
Har man kjæledyr blir det til at man tar mange bilder av dem i forskjellige vinkler, og det er ikke alltid det enkleste for de sitter jo ikke stille særlig lenge av gangen. Selv har jeg en som nesten sitter å gjør seg til foran kamera, Vinja, og så har vi Ronja da…. Hun er ikke begeisteret når mor kommer med kamera!
Her har vi da et veldig typisk eksempel på de bildene jeg ender opp med, i allefall når jeg skal ta bilde av Ronja. Akkurat når jeg dro fram kamera fant hun ut at hun skulle rulle seg frem og tilbake på gulvet flere ganger mens hun lagde sine sedvanelige koselyder, hehehe!!
Etter x-antall forsøk endte jeg til slutt opp med dette… Et sekund tidligere lå hun i en perfekt stilling å kikket opp på meg med store runde øyne, men innen matmora rakk å trykke på utløserknappen så hun vekk igjen.
Nå ligger frk Lillepuzdatter rett ut på ryggen med bena til alle kanter inne på senga mi, og så mørbanket som jeg kjenner meg blir det nok ikke lenge til jeg holder henne med selskap…..
I dag syntes ikke Ronja at matmora er spesielt snill, og hun er sur på meg. Det begynner å avta, men jeg må nok vente en stund til innen jeg er helt tilgitt. Det har seg sånn at frk Lillepuzdatter av Skånevik, har en underpels som tover seg i et sett. Jeg børster henne hver eneste dag, og hun elsker det. Alikevel så klarer hun å få noen store klumper i pelsen.
Jeg har holdt på noen dager med å få børstet og klippet bort disse ubehagelighetene, med større og mindre suksess. I dag måtte jeg bli mer streng for å få vekk så mye som mulig av tovene, og det resulterte i at frk Ronja ble ordentlig sur på mammen sin. Jeg kunne ikke la henne få viljen sin for da ville jeg ikke ha fått vekk noen av tovene, men tilslutt hadde hun fått mer enn nok å det gikk ikke for meg alene å holde henne i ro.
I tillegg er hun litt grinete for at hun ikke får lov til å løpe ut og inn igjennom balkongdøren hele tiden…. Hun har ingen forståelse for at matmora ikke har tjukk pels som henne, og syntes det er greit at kuldegradene slippes inn i stua. Når jeg slipper henne ut så mjauer hun og vil inn, og når hun er inne mjauer hun og vil ut. Egentlig helt normalt for katter det der :o))
Nå har frk roet seg og ligger på toppen av klatrestativet og sover, men det blir nok ikke langvarig kjenner jeg damen rett :o))
Jeg kan ikke akkurat påstå at det lukter veldig godt av svidde katter, ikke i det hele tatt…..
Tidligere i dag satt jeg godt innsurret i strikketøy og garn da Vinja kom hoppende opp i fanget mitt… Siden det var så mørkt og guffent i dag hadde jeg tent lys i alle lysglassene mine på bordet, og som vanlig skulle hun jo opp å ta en runde rundt bordet innen hun kom tilbake til meg for å ligge fanget. I det hun gikk forbi det ene lave lysglasset klarte hun å legge seg oppi, og pelsen tok skikkelig fyr.
Frøken Lillepuzdatter ble selvsagt vettskremt å fløy av gårde overalt…. Jeg forsøkte å tvinne meg ut av strikketøyet og alt garnet til ingen nytte, for jeg hadde klart å surre meg skikkelig inn. Når jeg fant igjen pusen så satt hun skremt på kjøkkenetgulvet og stinket verre enn verst. Flammene hade slukket for lenge siden, og hadde heller ikke gjort noe serlig stor skade. Til og begynne med fikk jeg ikke lov til å røre henne, men etterhvert roet hun seg. Jeg fikk børstet henne ordentlig sånn at all den svidde pelsen ble borte.
Etter å ha sovet en stund på kontorstolen min kom hun tilbake og hoppet opp i fanget mitt, men hun ville ikke gå på bordet igjen….. Det er ikke første gangen hun svir av seg litt pels eller værhår, men ikke så mye som denne gangen. Hun er jo så pertentlig og nøye med pelsen sin, så dette likte hun svært dårlig….
Jeg er så glad at det er over for denne gangen, for det var ingen fornøyelse hverken for matmor eller pus… I dag var det altså tid for det årlige besøket hos dyrlegen, og allerede i går forberedte jeg meg med å hente opp reiseveskene til kattene å satt dem i stua. Begge pusene snuste omhyggelig på dem, og de prøvelå inni dem en stund også. Det verket med andre ord som at de ikke hadde noe i mot å oppholde seg i dem, i wish!!
Jeg sto opp grytidlig for at det ikke skulle bli noe stress og at alt skulle være så normalt som mulig… Det var det også helt til det ble på tide å komme inn i reiseveskene, huff a meg, da var det slutt på husfreden. Vinja lå på senga mi å slappet av, og hun kom inn i på andre forsøket uten for store protester. Ronja skjønte at nå skulle hun ut på tur, og dermed forsvant frøkna under kjøkkenbordet.. For å gjøre en laaaaaaaaang slåsskamp kortere så måtte jeg forsøke 6 ganger før jeg fikk henne inn, og da knurret og freset hun å var blitt ordentlig stresset. Var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg at det skulle gå for seg, men når pus ikke vil så vil ikke pus. I bilen ytret de begge sitt missnøye med høye mjauuuuuu å litt pesing. Jeg svingte innom Anne for at hun skulle bli med til litt moralsk støtte.
Oppe hos Katteklinikken 10 Liv var Ronja så stresset at jeg slapp henne ut for at hun skulle roe seg litt, men det skjedde ikke. Hun gikk bare rundt og knurret og freset for seg selv å var veldig fornærmet på meg for at jeg lot henne gå igjennom dette her.
Vinja kom først inn til dyrelege Inger, og jeg var veldig spent på hvordan hun kom til å oppføre seg. Ingen grunn til bekymring, for hun kom forsiktig ut av reisevesken å kikket nysgjerrig rundt seg. Det var heller ingen protester når hun ble lyttet på, sjekket tenner, sjekket chips og gikk vaskinen sin. Litt missfornøyd var hun da hun måtte tilbake til reisevesken igjen, men det gikk i grunnen over all forventning :o))
Når det var Ronja sin tur hadde hun gjemt seg og hadde ikke noe lyst til å komme fram. Anne fikk et godt grep om henne å bar henne inn på undersøkelsesrommet under store protester. Selve undersøkelsen gikk egentlig veldig greit, hun knurret og freste litt men det var mer bare for å si fra at JEG ER SUR. Hun hadde lagt på seg endel så nå blir det å teste ut et nytt fòr som skal være bra for overvektige pusekatter. Klippe klørne på forpotene hennes måtte vi bare glemme for da var tålmodigheten hennes nådd, og hun sa høyt og tydelig i fra at nå får det være nok. Det var ikke mulig å få henne inn i reisevesken igjen, som er litt i minste laget, så jeg fikk låne et reisebur av Katteklinikken. Det godtok hun og hun roet seg en aning, men hun var fortsatt ganske stresset og jeg syntes så synd på henne!!
Turen hjem gikk uten noe særlig dramatikk, og når vi kom hjem var det to ganske trøtte og utslitte puser som kjapt kom ut av reiseveske og bur. De var tydelig glad for å komme hjem, men Ronja var fortsatt stresset å litt fornærmet på meg. Jeg har nå kommet inn i varmen igjen, og nå i kveld kom hun å la seg på fotskammelen å ville at jeg skulle koze med henne. Hun ble klødd og strøket over hele seg til stor nytelse kunne jeg se.
Nå ligger begge to rett ut å sover kveldsluren sin, sånn at de er klar for en aldri så liten trim senere i kveld :o))
Når man har katter eller også små barn i huset så hender det at det skjer små ulykker i blandt, og jeg regner med at det er en eller begge to som i natt eller morgentimene har vært på ferde. For når jeg kom inn på kontoret mitt så det ikke ut der inne. Skrivebordet og gulvet var fult av jord…..
Denne planten lå i en haug med jord på skrivebordet, men jeg tenkte ikke på å ta bilde av den da for den var i ferd med å ramle ned på gulvet så jeg måtte redde den. Vinja spratt nemlig opp på skrivebordet for å være med å beskue skadene og da dyttet hun til den så den begynte å skli. Ronja gikk rundt med halen i været nede på gulvet og småpratet så fornøyd med seg selv…
Når jeg begynte å feie opp jorden fikk jeg selvsagt god hjelp av Vinja, for det syntes hun jo at hun måtte, hehehe….
Jeg vet jo ikke 100% om det er de som har revet ned planten, men sannsynligheten er ganske stor. Den er tung og kan ha ramlet av segselv, men jeg tror egentlig ikke det. Pusene er nemlig helt som besatte om kveldene, for da har det kommet inn noen små bevingede småtasser som de vil fange. Ingen av dem skyr noen midler, og bryr seg ikke om hva som står i deres vei… Det viktigste for dem er å fange innsektet, og stort sett så lykkes de, men da på bekostning av det som tilfeldigvis står i veien. Det er ikke mange dagene siden Ronja rev kaffeplanten min ned da hun jaktet på en stankelbein i vinduet. Jeg kan jo trøste meg med at det er jo ikke lenge hvert år de har denne gleden, så jeg må bare feie jord med et smil, hehehe!!
Uansett hva disse hårballene finner på av rampestreker så går det ikke ann å være sint på dem lenge, om i det hele tatt… Er jo så glad i dem :o))
Noen ganger blir jeg sprø av pelsen til Ronja… Jeg børster henne nøye hver eneste dag over hele kroppen, men alikevel klarer den lille hårballen å bli full av tover. Fatter ikke at de kan klare å dukke opp så fort som de gjør, og så inni granskauen vanskelig de er å få børstet ut igjen. I dag hadde hun klart å få en på skjørtet på bakbenet og et par stk på hofta. Det gikk ikke ann å børste dem med børsten, så jeg prøvde meg med stålkammen i stedet. En liten stund gikk det greit til tross for uvillig jamring fra hårballen, men tilslutt gjorde det nok vondt og hun bli skikkelig sint å lappet til kammen.
Jeg la kammen foran henne sånn at hun kunne få lov til å la sinnet gå utover den mens jeg fant fram saksa. Det var ingen andre løsninger igjen, og ut måtte disse klumpene sånn at hun ikke blir sår i huden sin. Hun var fortsatt ganske sur på meg, men jeg klarte å klippe vekk mesteparten før hun ålet seg ut av grepet mitt å forsvant. Jeg lot henne være noen timer før jeg tok fram kammen igjen. Jeg fikk ikke ut alt da heller så jeg får ta en runde i morgen også. Hun elsker å bli børstet så jeg vil ikke holde på for mye sånn at hun løper sin vei hver gang børsten kommer fram.
Noen nye beboere i oppgangen ved siden av har skaffet seg en hundevalp, en nydelig liten brun krøllete sak som jeg ikke helt vet rasen på. Matmor var ute på gresset med den vesle frøkna i sta, og da satt begge pusene i vinduet å så på med stor interresse. Jeg traff matmor og den lille søtnosen i begynnelsen av forrige uke, og da fortalte hun at valpen var 11 uker. Kunne se at hun hadde vokst endel siden jeg så henne sist. Vet ikke helt om pusene hadde vært like interressert om de hadde mødt valpen snute til snute…. Det hadde vel endt opp med fres og knurr tenker jeg :o))
Når matmor flyr rundt med kamera i hånden så slipper heller ikke pusene unna…. De er ikke alltid like happy for å være fotomodeller, og det pleier vanligvis ikke å blitt tatt bare et bilde før jeg blir sånn passe fornøyd. Neida, jeg ender gjerne opp med 5- 6 stk før frøknene ser dit jeg vil de skal se, hehehe!! I dag var intet unntak kan jeg si….
Vinja var vel lettest å ta bilde av i dag, for hun la seg til på gulvet å kikket opp…
I dag er det 4 år siden mamma Lillepuz fødte 4 nydelig kattunger, Sprocket, Link, Ronja og Vinja i Skånevik i Hordaland… Alle fire så forskjellige men utrolig nydelige :o)) De to første måneder bodde de ute i fjøset med mor og kaninen. Første gangen vi møttes var når Ronja og Vinja var 9 uker, og selv om jeg hadde sett bilde av dem så smeltet jeg totalt. To små grå ulldotter som løp rundt i fjøset kozte seg med brødrene sin. Turen over fjell og igjennom tunneller til det nye hjemmet i Oslo var lang, og de ga helt klart uttrykk for at denne ikke var noe morsomt. Pausene ble mange, og gleden over å få lov til å få gå fritt rundt i bilen å undersøke alt det nye rare var stor :o))
Det ble en ny erfaring for meg å ha to små katter i huset, siden jeg aldri hatt det før… Hos meg blir ikke dørene i leiligheten lukket, og første natten krabbet de to små tassene opp i senga mi. Der la de seg til rette på hver sin side av halsen min og sovnet. Midt på natten våknet jeg av at de begge to lå å sugde på øreplippene mine… De savnet nok mamman sin tenker jeg. Første dagen brukte de ikke kattedoen enda jeg hadde satt begge to oppi der, men neste morgen fløy Ronja rett opp og gjorde fra seg. Vinja hadde ikke helt skjønt dette her, og plutselig begynte hun å mjaue og være veldig urolig å før jeg rakk å reagere gjorde hun fra seg på kjøkkengulvet. Jeg løftet henne rett oppi doen, og da gikk det opp for henne hva den skulle brukes til å ingen sånne uhell har skjedd siden :o))
To søte småpuser i slutten august 2009.
Nå 4 år etter har de de blitt to store flotte pusejenter som mammen deres elsker over alt på denne jord :o))
GRATULERER MED 4 ÅRS DAGEN RONJA OG VINJA LILLEPUZDATTER AV SKÅNEVIK
