Det var ikke bare jeg som fikk nytt i dag…. Når jeg først var i gang måtte det jo bli litt på pusetassene mine oxo. På veg hjem dro jeg innom dyrebutikken, og kjøpte det klorestativet jeg hadde sett på siden før jul. Før jeg fikk det ut av esken var jentene er for å undersøke hva jeg kom trekkende med. Begge to lå oppå esken og klorte for å få den opp.
Når stativet var skrudd sammen fikk ikke Vinja en sjangse til å bruke det, for Ronja tok helt over…..
Jeg trengte oxo et par ekstra matkopper til dem, for de gamle er i metall å blir kjørt rundt hele kjøkkengulvet. Nå betalte jeg litt ekstra og fikk noen med gummilist, sånn at det ikke blir like lett å skyve dem omkring.
Ronja var så opptatt med å herje med klatrestativet at Vinja satt å koste seg med maten alene, til en forandring.
Har gått å sett på dette kamera en stund, og da jeg var ute i lunchen i sta måtte jeg bare kjøpe det. Det har 12,2 mp, som er det samme som jeg har på mobilkamera mitt. Så fort jeg kommer hjem fra jobben skal jeg få satt det på lading, sånn at jeg kan begynne å bruke det alt i morgen :o)
For en stund siden gikk jeg tom for min favorittparfyme, Alien fra Thierry Mugler, men i dag har jeg endelig hatt råd til å kjøpe meg en ny flaske. Selv om jeg fant en tålig bra erstatter fra Body Shop så er det jo ikke det samme i det hele tatt. Er kjempekresen når det gjelder pafyme, den må ikke være for svak, ikke for mye blomster osv. Liker de kryddrede og litt tunge parfymene…..
Årsaken til at jeg plutselig fikk råd til å handle så voldsomt nå, en uke før lønning var jo at lånet mitt hadde endelig blitt ordnet… Da syntes jeg jo at jeg kunne kjøpe en gave eller to til megselv :o)
Når jeg gikk fra jobben ned i Oslo sentrum snødde det noe helt vanvittig, men det var bare vått i gatene. Når jeg satt på bussen oppover vokste snømengden mer og mer, og på en av de siste stoppestedene hadde bussen problemer med å komme i gang igjen…
Det snør fortsatt ganske bra ute, og fortsetter det sånn blir det en bra haug til morgen tidlig.
Når jeg kom hjem slang jeg paraplyen inn i dusjen for at den skulle renne av seg, og da var det et par puser som rask skulle undersøke hva det var for noe. Til slutt måtte jeg fjerne den før de tok livet av stakkarn.
Vinja sitter å titter litt før hun går til verks…
Det er som regel Vinja som er den ivrigst til å undersøke alt nytt, mens Ronja sitter å kikker en stund før hun oxo setter i gang.
Tilslutt gadd ikke Ronja mere, hun planta seg oppe på toalettet å fulgte med på hva søsteren drev på med.
Nå har oxo jeg satt meg for kvelden sånn at jeg kan få med meg favorittprogrammene mine på tv. Akkurat nå er det Ullared som må sees, he he. Veninna mi Anne og jeg snakket om at vi hadde nok passet inn på et sånt program, ha ha!! Når vi er i Sverige og handler prater vi høyt og gestikulerer sånn at andre glaner på oss…. Ikke det at vi bryr oss noe om det, nei da vi skravler bare videre høyt, vilt og hemningsløst :o)
På tide med en kopp kaffe… Ha en fortsatt fin kveld :o)
Har hatt mer enn nok å gjøre på jobben i dag, og har ikke hatt tid til å se ut…………før nå!!! Utenfor vinduene mine så laver snøen ned, ikke noe jeg er spesielt happy for. Snøfillene begynner å bli som putevar, så dette kommer nok til å legge seg oppå isen ser det ut til. Snakket med faren min i går, og han satt med det ene benet på en krakk. I forrige uke hadde han gått over ende på glattisen og brukket et ben inne i foten. Han skal til sjukehuset igjen på onsdag for å ta bilde, for å se om det hadde begynte å gro ordentlig. Får krysse fingrene for det, sånn at han slipper å måtte knekke opp, skrekk og gru.
Jeg hadde håpet at jeg skulle kunne ta i bruk lånet mitt i dag, men de hadde ikke fått orden på det i nettbanken enda. Så jeg sendte dem en melding tidligere i dag for å høre når de kunne være klare. Da hadde ikke depoet mottatt papirene mine enda, men de regnet alikevel med at det skulle være klart i morgen….. håper det!!!
Alle store planer om å klare å være på jobb tidlig i dag, falt i vasken da jeg klarte å forsove meg i dag. Om jeg hadde glemt å sette alarmen eller jeg har slått den av å sovnet igjen, vet jeg ikke!!!
Bråvoknet 45 minutter senere enn jeg skulle, og bare stormet inn i dusjen.. Hadde det ikke vært for at jeg bare måtte vaske håret, ja så ville det ikke vært så farlig. Desverre var det i en status som ikke lot seg style i det hele tatt. Håret ble vasket, men jeg måtte bare droppe å føne det, og det ser ut deretter. T-banevenninnen kommenterte det sånn at det var stylet rufsete, he he…! Nå ja, de fleste jeg møter ute på gaten kjenner meg ikke, og vil jeg mest sannsynlig aldrig møte igjen. Kollegene, tja… de får bare ta meg som jeg er!!!
Dagens andre møte er allerede avviklet, og lunchen står snart for døren…. Dette blir nok en dag hvor man ikke får gjort alt man kanskje hadde på planen. Jeg lar meg ikke stresse av det, og lever etter prinsippet at jeg får bare tatt en sak av gangen.
Døden er for mange et tabu tema, noe som er skremmende og ubehagelig å tenke på å snakke om. Jeg var oxo der for før faren min døde… Bare tanken på at foreldrene mine skulle dø, var så forferdelig at jeg orket ikke å tenke på det. Selv som voksen kunne jeg bli så lei meg, og nesten ta til tårene ved tanken på at de ikke skulle være der mer.
Møtte jeg noen som hadde mistet noen de var glad i, syntes jeg det var ubehagelig å ville bare komme meg vekk fra dem så fort som mulig. Jeg viste aldrig hva jeg skulle si, og var livredd for at de skulle begynne å gråte. Det var jo noe av det verste som kunne hende.
Så forandret alt seg… veninnen min Anne mistet brått moren sin. Hun kom inn på sykehuset med magesmerter, og ble operert samme kveld. Noe skjedde og hun våknet aldrig igjen. Anne gjorde noe som for meg var fremmed, hun snakket om moren sin hele tiden. Hun pratet om hva som hadde skjedd før hun kom på sykehuset, og etterpå.. hvordan de ikke hadde noe annet valg enn å slå av pustemaskinen. Samtidig merket jeg gradvis at det var greit å prate om døden, det var ikke tabu lenger. Jeg kunne snakke med henne om moren, som også jeg var veldig glad i… en dame som man kunne snakke med alt om, som en veninne.
Når pappa ble borte i 2000 og mamma i 2006 var det ikke vanskelig å prate om døden i det hele tatt. Jeg merket oxo at andre mennesker rundt meg slappet av når de så min reaksjon. Mange har sagt det i ettertid at de ikke helt viste hvordan de skulle oppføre seg etter at foreldrene min døde. Kanskje mest etter pappa som gikk først. De følte det på samme måten som jeg hadde gjort, var redd for min reaksjon… ville jeg klappe helt sammen å gråte, noe de trodde at de ikke skulle takle.
Jeg tror mye av grunnen til at jeg hadde så dårlig forhold til døden, var at vi aldrig snakket om det her hjemme. Pappa hadde mange eldre søsken, og de fleste av dem og ektefellene døde i løpet av noen få år. Ved flere av tilfellene var jeg hjemme alene når telefonen med budskapet kom, og jeg måtte fortelle det til mamma og pappa. Det var grusomt. Til slutt hadde jeg panikk for å ta telefonen når mamma og pappa ikke var hjemme!
Jeg tror ikke at alder spiller noen rolle om du kan snakke avslappet om døden.. Marit, mammas gode veninne, og min ekstramamma fortalte at da hun mistet mammen sin følte hun det som om hun hadde en smittsom sykdom. Hun kunne komme gående nedover gaten, og hun kunne se en nabo komme oppover fortauet mot henne. Med det samme naboen fikk øye på henne, forandret hele kroppspråket seg og vedkomende fikk det travelt med å komme seg på andre siden av gaten. Det tok flere måneder innen folk ville stoppe å prate med henne, men nevnte hun mannen fikk de det travelt med å skifte tema…….!!!
Jeg er glad for at jeg har fått et mer avslappet forhold til døden, og at jeg er i stand til å være en god venn når mine venner mister en de er glad i. Jeg løper ikke unna, men er der for vennen når den trenger en skulder å gråte på eller bare være der.
Hvordan er det med deg, syntes du det er vanskelig å snakke om døden??
Stille og rolig satt jeg her i stua og slappet av med en bok da jeg hørte et forferdelig lurveleven. I et rasende tempo kom Vinja stormende igjennom stua, men en pappose på slep. Hun var livredd, og kunne ikke bli kvitt posen.. Det gikk så fort for seg at jeg fikk ikke sjangsen til å se hvor den satt fast….
Jeg skvatt noe innmari sjøl, og kom eg opp av stolen i en fei, men da var pusen stormet ut i gangen. Innen jeg kom dit raste hun forbi meg og inn på soverommet hvor hun gjemte seg mellom senga og veggen. På det tidspunktet hadde posen løsnet så jeg fjernet den. Posen var klissvåt av tiss, noe gulvet i stua, gangen og soverommet oxo var. Hun ville ikke komme frem, så jeg lot henne være mens jeg vasket og tørket opp…
Til slutt kom hun smygende frem, klissvåt i baken…. Hjerte hoppet i brystet på henne, så jeg holdt rundt henne til hun roet seg. Alt er ikke helt bra enda, hun går rundt å kikker for å se om den dumme posen ligger å lurer på henne noe sted. Jeg har kastet den i søppla, så det er ingen fare for at den skal skremme henne igjen.
Om ikke lenge er nok alt tilbake til normalen, og Vinja vil gjøre alt for å irritere søsteren sin igjen… som tidligere i dag.
Jeg håpa i det lengste at Susperia skulle komme til finalen i MGP, men desverre gikk det ikke. Kanskje ikke en typisk MGP-låt, men det er nå i allefall musikk etter min smak. Syntes det var mye trist musikk dette året…..
Det ble Sie Gubba og The Lucky Bullets som gikk videre til finalen…
For noen år siden syntes jeg at MGP var noe gørrkjedelig greier som jeg ikke gadd å se på. Nå har det blitt skikkelig fest ut av det, selv om jeg ikke akkurat syntes at låtene var etter min smak dette året. Sånn er det jo bare noen ganger. Anne og jeg pratet om at vi skulle skaffe oss billetter til finalen her i Oslo, men det blir ikke no av alikevel. Får heller gjøre noe ekstra her hjemme i stedet.
Det var akkurat det jeg følte meg som, der jeg stavret meg ned alle bakkene til T-banen. Beina gikk både hit og dit!!! Tilslutt var det ikke annet å gjøre enn å hoppe ut i gata, for å gå langs kanten.. Jeg kom meg helskinnet ned uten knall og fall, men noen festlige gymnastiske øvelser gjorde jeg nok på veien ned, he he…
På perrongen var det ikke det spor bedre…. Den heller vekk fra skinnegangen, og det var så glatt der at jeg sto rett opp og ned å sklei bakover. Tilslutt endte det opp med at jeg stilte meg nede idumpa… Var ikke så lett å gå over perongen og inn på banen, for bena vill liksom den andre veien hele tiden.
Til T-bane veninnen: Jeg håper du kom deg helskinnet til jobben, og de andre stedene du skulle i dag uten knall og fall.
Utover det var jo temperaturen ganske grei med + 0,6 C da jeg gikk.
På veg hjem skal jeg definitivt slå ut broddene, som er innfelt i støvlene. Akkurat det ble jeg spurt om til morran, om hvorfor jeg ikke hadde gjort…si det :o)
