Døden er for mange et tabu tema, noe som er skremmende og ubehagelig å tenke på å snakke om.  Jeg var oxo der for før faren min døde…  Bare tanken på at foreldrene mine skulle dø, var så forferdelig at jeg orket ikke å tenke på det. Selv som voksen kunne jeg bli så lei meg, og nesten ta til tårene ved tanken på at de ikke skulle være der mer.

Møtte jeg noen som hadde mistet noen de var glad i, syntes jeg det var ubehagelig å ville bare komme meg vekk fra dem så fort som mulig.  Jeg viste aldrig hva jeg skulle si, og var livredd for at de skulle begynne å gråte. Det var jo noe av det verste som kunne hende.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Så forandret alt seg… veninnen min Anne mistet brått moren sin. Hun kom inn på sykehuset med magesmerter, og ble operert samme kveld. Noe skjedde og hun våknet aldrig igjen.  Anne gjorde noe som for meg var fremmed, hun snakket om moren sin hele tiden. Hun pratet om hva som hadde skjedd før hun kom på sykehuset, og etterpå.. hvordan de ikke hadde noe annet valg enn å slå av pustemaskinen.  Samtidig merket jeg gradvis at det var greit å prate om døden, det var ikke tabu lenger.  Jeg kunne snakke med henne om moren, som også jeg var veldig glad i… en dame som man kunne snakke med alt om, som en veninne.

Når pappa ble borte i 2000 og mamma i 2006 var det ikke vanskelig å prate om døden i det hele tatt.  Jeg merket oxo at andre mennesker rundt meg slappet av når de så min reaksjon.  Mange har sagt det i ettertid at de ikke helt viste hvordan de skulle oppføre seg etter at foreldrene min døde. Kanskje mest etter pappa som gikk først. De følte det på samme måten som jeg hadde gjort, var redd for min reaksjon… ville jeg klappe helt sammen å gråte, noe de trodde at de ikke skulle takle.

Jeg tror mye av grunnen til at jeg hadde så dårlig forhold til døden, var at vi aldrig snakket om det her hjemme. Pappa hadde mange eldre søsken, og de fleste av dem og ektefellene døde i løpet av noen få år. Ved flere av tilfellene var jeg hjemme alene når telefonen med budskapet kom, og jeg måtte fortelle det til mamma og pappa. Det var grusomt.  Til slutt hadde jeg panikk for å ta telefonen når mamma og pappa ikke var hjemme!

Jeg tror ikke at alder spiller noen rolle om du kan snakke avslappet om døden..  Marit, mammas gode veninne, og min ekstramamma fortalte at da hun mistet mammen sin følte hun det som om hun hadde en smittsom sykdom.  Hun kunne komme gående nedover gaten, og hun kunne se en nabo komme oppover fortauet mot henne.  Med det samme naboen fikk øye på henne, forandret hele kroppspråket seg og vedkomende fikk det travelt med å komme seg på andre siden av gaten. Det tok flere måneder innen folk ville stoppe å prate med henne, men nevnte hun mannen fikk de det travelt med å skifte tema…….!!!

Jeg er glad for at jeg har fått et mer avslappet forhold til døden, og at jeg er i stand til å være en god venn når mine venner mister en de er glad i.  Jeg løper ikke unna, men er der for vennen når den trenger en skulder å gråte på eller bare være der.

Hvordan er det med deg, syntes du det er vanskelig å snakke om døden??