I dag har sola stått høyt på himmelen og det har vært virkelig deilig. Jeg flyttet ganske tidlig ut på balkongen, og tok med meg kaffe, vann og den første Outlander boka.
Jeg kjøpte jo en boks med de fire første bøkene, som kom i forrige uke. Det har ikke blitt til at jeg har kommet i gang med lesingen, før nå. Jeg slet litt med å komme i gang i dag, for boka er på engelsk å det er en stund siden jeg leste på engelsk. Etterhvert gikk det bedre og jeg kom meg igjennom de 5 første avsnittene.
Boka er på nesten 900 sider, og kan til tider være litt vrien å lese siden den også er på skotsk. Jeg skjønner det meste, og er det et ord jeg ikke helt vet hva er så forstår jeg sammenhengen 😄
Som jeg fortalte i forrige innlegg så var jeg så uheldig å trå over ankelen min da jeg kom hjem i natt. Jeg tenkte da at det nok ville bedre seg til i dag, sånn at jeg kunne reise til Blaafarveverket sammen med Anne og Brit. Noen ganger er det så veldig lite som skal til for at man skal få vondt og ha problemer med å røre på seg.
Da alarmen kiiimte til morran i dag, kjente jeg med en gang at alt var ikke så bra med ankelen som jeg trodde. Den var slettes ikke spesielt happy når jeg forsøkte å gå på foten. Den var i tillegg ganske hoven, men det var ikke tegn til noen missfarging. Jeg ringte til Anne for å si fra at jeg ikke orket å bli med dem. Det var jo ikke noen grunn til at de skulle utsette turen på grunn av meg, og dessuten kan jeg jo dra dit senere. Kanskje en gang i løpet av ferien.
Det var jo ikke så mye jeg orket å gjøre i dag, så jeg bestemte meg for å hompe ut på balkongen. Været var helt nydelig, og jeg linet opp med mat, vann og kaffe og boka min. Der dumpet jeg ned i i favorittstolen med bena på en stol. Der ble jeg sittende det meste av dagen og lese.
Da jeg begynte å lese hadde jeg omtrent halve boken igjen, men den er/var så fengende og gripende at jeg ikke klarte å legge den i fra meg før jeg hadde lest den ut. Når jeg nærmet meg slutten på boken ble så trist at jeg satt å tørket tårer hele tiden. Anne leser også samme boka, og når hun også har lest ut sin har vi tenkt til å gå å se filmen. Er den like fin og tåredryppende som boka har vi noe å glede oss til. Andre som har sett filmen sier jo at den er veldig fin, og at det lønner seg å ha med seg papirlommtørkler for det er vanskelig å holde tårene borte.
I morgen var det meningen at jeg skulle være med til Hadeland Glassverk, men foten min er ikke bra nok til å traske rundt enda så jeg holder meg hjemme i morgen også. Dersom været er like bra da skal jeg sette meg ut på balkongen for å lese eller bare slappe av.
Jeg er jo altetende når det gjelder bøker, kan like gjerne lese en krim som en ungdomsbok i fantasysjangeren. Neste bok blir nettopp det, og heter Bedratt fra en serie som heter House of Night. Dette er bok nr 2 i serien. Bøkene handler om Zoey Redbird som finner ut at hun er vampyr, og slutter på sin vanlig skole å begynner på House of Night. Man blir ikke en vampyr over natten, men må gå igjennom en forvandlingsprosess. Ikke alle klarer denne og blir tilintetgjort. Jeg liker jo alt som er litt unaturlig, så dette er jo midt i blinken for meg :o))
I noen dager nå har jeg forsøkt å få tak i bøkene som Outlander-serien er bygget på. Helst ville jeg ha hatt dem på norsk, men det skulle by på litt problemer, for der var det kun de to første å oppdrive. Siden jeg leser like godt på engelsk som på norsk, så bestemte jeg for å kjøpe de på engelsk. Hos Tanum kunne jeg får de fire første bøkene i en boks til under 300,-. Da slo jeg like godt til med en gang.
Jeg syntes jo at serien er så fin, og kunne tenke meg å lese bøkene også… Det tar mellom 8 – 10 arbeidsdager før bøkene kommer, og jeg kommer til å vake over postkassen når tiden nærmer seg :o))
Jeg henger jo litt etter alle andre, men nå har jeg kommet godt i gang med Jojo Moyes bok Et helt halvt år. Boka har ligget på hylla under stuebordet siden jeg kjøpte den for litt over en uke siden, men i dag hentet jeg den endelig fram.
Siden formen ikke var helt på topp, orket jeg ikke å styre med så mye å da var det perfekt å sitte ned boka mi… På formiddagen skinte sola og det var ganske deilig ute på balkongen, så jeg gikk å satte meg der. Som så mange andre som har lest boka, klarte heller ikke jeg å legge den fra meg. Fra første side ble jeg hekta, og jeg leste og lest, men tilslutt begynte klokka å bli mange å magen romlet. Det var ikke lett å legge boka fra seg å gå inn for å lage middagen, men jeg fikk det til, hihihi!!
Etter et par dagers lesing ble jeg ferdig med Når sypressene hvisker, og det var en emosjonell opplevelse… Først så satt jeg med et smil om munnen når leste meg igjennom det ene kapittelet etter det andre. Så mot slutten av boka ble det veldig trist, og øynene svømmet over av tårer. Det ble plutselig veldig vanskelig å lese, så da var det bare å hente fram papirlommetørklene.
Dette var en utrolig fin bok, som jeg kan anbefale at du tar deg tid til å lese…. Hvis du ikke alt har gjort det da 😊
Før jeg ble alt for trøtt i sta, fant jeg fram en ny bok og begynte å lese. Jeg kom ikke så veldig langt i men hode tippet forover, så jeg klarte å komme meg igjennom prologen og første kapittelet. Fikk allikevel en god følelse av boken og handlingen. Den heter som jeg skrev i tittelen på innlegget, Når sypressene hvisker og er skrevet av Yvette Manessis Corporon.
På baksiden av boken står det følgende:
Sammen med den vesle datteren Evie er Daphne tilbake på den greske øya der hun tilbrakte så mange lykkelige somre sammen med si Yia-yia, si bestemor. Om noen få dager kommer Stephen, mannen hun skal gifte seg med, og alt er klart for bryllup.
Men gjensynet med bestemoren – og møtet med en mystisk mann – får henne til å tvile på om hun har gjort det rette valget. I løpet av noen intense dager på den frodige greske øya veves myter, magi og bestemorens hemmeligheter sammen til en vakker fortelling om kjærlighet og familieliv.
Gleder meg allerede nå til å fortsette på neste kapittelet, men det blir nok ikke før i morgen tenker jeg…Nå blir det litt sløvings foran tv’n før jeg skal ta kvelden. Ønsker dere alle en fortsatt fin kveld og en riktig god natt 😴
For en fin måte å tilbringe søndagen på… En varm kopp kaffe, en bok og ingen forstyrrende lyder fra radio eller ipod. Det eneste jeg kan høre er en bil som kjører forbi i ny og ne. Noen innsekter som surrer forbi.
Kattene ligger sløvt like ved å nyter varmen og stillheten.
Det har blitt dårlig med lesing på meg den siste tiden, men i dag kjente jeg roen i kroppen og hodet som må til for at jeg skulle konsentrere meg om lesningen.
Jeg er ganske altlesende, men har en forkjærlighet for fantasy og overnaturlige ting. Akkurat nå leser jeg bok 4 i ungdomsserien “Den siste lærlingen” Den er spennende og lettlest, noe jeg føler for akkurat nå.
Denne uken så jeg på ettermiddagsprogrammet God Kväll på SVT1, og der var forfatteren Marte Michelet gjest. Hun fortalte om boken sin Den største forbrytelsen, som handler om utslettelsen av jødene i Norge. Etter å ha hørt henne snakke om boken og bakgrunnen til hvorfor hun skrev den, måtte jeg bare gå å kjøpe den i dag.
På begynnelsen av 1900-tallet kommer det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. De slår seg ned på Grünerløkka og får fire barn: syersken Helene, kommunisten Isak, skuespillerspiren Harry og bokseren Charles. På en annen kant av byen vokser Stian Bech jr. opp. Han er sønn av en antisemittisk høyesterettsadvokat, og sliter med å leve opp til omgivelsenes forventninger. Men krigen skal gi Bech jr. nye muligheter. En kald februardag i 1941 kommer Wilhelm Wagner fra sikkerhetspolitiet i Berlin til Oslo for å kartlegge alle jøder i Norge. På hvert sitt vis flettes alle disse skjebnene inn i nazismens fanatiske utryddelsesprosjekt.
Hvem stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne denne forbrytelsen skje? Marte Michelet behandler dette traumatiske kapitlet av norsk krigshistorie i sin fulle bredde basert på moderne forskning og en møysommelig gjennomgang av norsk og tysk arkivmateriale. Det er en rystende beretning om fronkjempere, Statspolitet og de nazistiske byråkratene som gjorde Holocaust mulig. Og samtidig et levende portrett av jødisk liv i Norge i mellomkrigstiden og de skjbnesvangre okkupasjons-årene.
26. november 1942 står ofte og gjerningsmenn ansikt til ansikt. Da går den første transporten med norske jøder til Auschwitz. Bare et fåtall skal vende tilbake i live.
Jeg både gruer og gleder meg til å begynne på denne boka, for den er garantert både spennende, rystende og interressant.
For en stund siden så jeg på “Stjärnorna på slottet” på SVT1… Et program der 5 kjente svensker bor sammen på et slott en uke, og hvor de har en egen dag der de bestemmer hva som skal skje. Hva de spiser og hva de skal gjøre den spesielle dagen. I tillegg så forteller de om sitt liv, og mange ganger om ting som ikke er kjent for offentligheten.
Siste sesongen var Morgan Alling en av deltagerne, og han fortalte litt om hvordan det bl.a. var å vokse opp med en alkolisert mor. Det var en gripende fortelling han hadde å komme med, og jeg satt igjen med en klump i halsen når programmet var ferdig.
I lunchen i dag var jeg på en liten runde ute for å lufte hodet mitt litt, og da jeg kom forbi bokhandleren Eldorado i Torggaten gikk jeg inn for å vame meg litt samtidig som jeg kikke litt på bøker. Da kom jeg over boken til Morgan Alling, Kriget är slut, som handler om livet hans og jeg måtte bare kjøpe den. Med en gang jeg hadde spist middag tok jeg den fram og begynte å lese den. Har ikke kommet så langt enda, men det er klart at dette er gripende lesning.
Når Morgan Alling forteller om sin tøffe barndom i radioprogrammet Sommar, ble responsen enorm. Kanskje for at ingen hadde ant at den glade og populære skuespilleren hadde en annen side. Han tidlige barndom var flt av arrestasjoner, fyllefester og misshandeling. Ved 4 års alder skiltes han fra sin alkholiserte mor, og havnet på barnehjem og deretter fra fosterhjem til forsterhjem. Til slutt kom han til en omsorgsfull fosterpappa som turte å stille krav. Til slutt havnet han ved teaterscenen som ble hans andre hjem.
Kriget är slut er en gripende skildring av et barn som ikke bare klarte seg, men som også lykkes med å snu motgang til en styrke. Med en stor deltaljerikedom og tidsatsmofære tegner Morgan Alling et portrett av en gutt som overlever, takket være sin humor og sin lengten etter hevn.
Jeg gleder meg virkelig til å lese resten av boken 😃
Nå har hun kommet med en ny bok igjen, Høyt henger de og søte er de, og jeg har kjøpt den… Jeg gleder meg noe helt vanvittig til å begynne på den, for jeg vet at jeg kommer til å kose meg glugg ihjel. Avsnitt for avsnitt kommer jeg til å smile og småhumre for meg selv.
Karin Brunk Holmqvist er født i Simrishamn i 1944, men har bodd de siste 50 årene i Tomelilla. Hun har skrevet flere bøker i en humoristisk sjanger om eldre mennesker, som gjør ting de normalt ikke ville ha gjort om ikke uforutsette ting i livet deres tvinger dem til det.
