At jeg er glad i kattene mine er det ingen tvil om, men noen ganger kan drive meg rett og slett til vanvidd. Jeg vet ikke om hun er utspekulert eller hva det er, men nå om dagen gjør Ronja meg snart sprø. Sitter hun ikke på dørstokken til balkongen eller henger i dørkarmen å mjauser høyt for at hun vil ut, så ligger hun på ryggen å klorer seg fram langs sofakanten. Da roper jeg ut navnet hennes, og sprett opp med halen høyt i været å kommer løpende bort til meg for å få koz… Som om hun skulle ha gjort noe flott. Jeg har tatt henne i nakkeskinnet å holdt henne nede uten å si noe, jeg har kjeftet på henne, stengt henne inne på soverommet en stund men ingenting nytter. Hun vet utmerket godt at hun gjør noe galt, men bryr hun seg? Å nei da!!

Her sitter englebarnet i vinduskarmen å kikker ut som om ingenting skulle ha hendt. Hun kan virkelig virke uskyldig hvis det passer henne, hehehe!! Akkurat nå sitter hun ved siden av stolen min å stirrer opp på meg, og hvis hun ikke snart får litt koz så går hun opp på to ben å dytter til meg med poten sin. Når jeg snur meg for å stryke henne stanger hun til meg, før hun kaster seg på gulvet for at jeg skal stryke henne over ryggen og magen. Jeg klarer ikke å være sint lenge på henne, hehehe.. Det sørger hun for :o))

Så er det prinsessen selv Vinja, er hun rampete? Nei egentlig ikke, hun er mer trassig og blir sint hvis hun ikke får det som hun vil. Har hun bestemt seg for noe så gir hun seg ikke uten en slåsskamp. Vet ikke hvor mange ganger hun har lappa til meg med poten, både med og uten klør ute. Hvis jeg ikke gir meg så freser hun til meg å går til angrep, men her i heimen er det jeg som er sjefen så jeg står fast. Det igjen gjør at jeg får meg noen stygge klor innimellom, men etterhvert skjønner hun at det ikke nytter å går sin veg.

På tross av alt dette elsker jeg dem begge høyere enn noe annet