Ja, faktisk så har jeg litt det, men om jeg burde ha det er jeg usikker på!! På formiddagen ringte min tante, min biologiske mors søster, for å slå av en prat. Hun fortalte at samboeren til min mor har fått kreft i endetarmen, og hadde begynt med cellegiftbehandling. Formen var ikke så bra at han ønsket noe besøk fra familien, for det hadde hun spurt om.
Tante spurte om jeg viste om dette, men det gjorde jeg jo ikke for min mor og jeg har jo ingen kontakt. Min mor har sosialangst og går skjelden om aldrig ut å tar heller ikke ofte i mot besøk. Dette er oxo roten til at vi ikke har møtt hverandre enda. For den som ikke har hørt historien, så ble jeg adoptert bort til “mamma og pappa” da jeg var bare 6 uker gammel. Min biologiske mor fikk ikke engang se meg etter at hun hadde født meg… I voksen alder fikk jeg kontakt med henne og min biologsike far…. Han har jeg fortsatt kontakt med, men pga min mors problemer har vi aldrig møtt hverandre. Vi hadde jevnlig kontakt over telefon i noen år, men etterhvert ble det mindre og mindre til det tilslutt stoppet opp.
Min mor er avhengig av samboeren, han er hennes livslinje ut til omverdener å hva som skjer med henne om han blir borte vet jeg ikke. Når tante fortalte om at han var blitt syk kjente jeg at den dårlige samvittigheten snek seg inn over meg. Dårlig samvittighet for at jeg ikke har fortsatt å ringe henne, selv når hun ikke ringte meg tilbake. Jeg føler det som jeg har den dårlige samvittigheten sittende på den ene skulderen og den sunne fornuften sittende på den andre skulderen, og begge to forsøker å overbevise meg om hva som er riktig.
Da jeg sluttet å ringe henne var jeg så oppgitt over at kontakten var så ensidig… Hun syntes jo selvsagt at det var kozelig at jeg ringte henne, og skravlet lenge sammen hver gang. Jeg ble bare så lei av at det var meg som hele tiden måtte ringe, og at vi ikke kunne møtes. For meg var det vanskelig å få noe forhold til en person jeg bare snakket med på telefon, noe jeg oxo sa et par ganger.
Nå sitter jeg da her med mine kvaler og lurer på om jeg skal ringe henne eller ikke….. Jeg gjør nok det, for jeg har ikke hjerte til å la være!!
Er ikke lett dette, men du må gjøre det DU føler er rett for deg selv, og ikke hva du tror andre måtte mene! – Om det kun er enveis som de sier, så forstår jeg deg godt, MEN du sier også at det føltes som hun likte godt at du ringte, og man blir nok lei når det kun er du selv som skal ta kontakt, – kanskje hun har lyst, men ikke får det til.
Valget er selvsagt ditt – tenk deg om, og du finner helt sikkert ut av det.
Klem
Terje: Nei, det nettopp det… Det er kjempevanskelig, og man føler at man burde være der samtidig som man er litt bekymret for å bli dratt inn i en masse problemer. Nå svartmaler jeg nok veldig, men det er sånne tanker jeg sitter med.
Blir nok til at jeg ringer henne, men ikke i dag… Da har jeg hatt andre ting å tenke på!!