Da jeg var hos fastlegen min tidligere i sommer så viste jeg ham en føflekk som jeg ikke likte noe serlig. Han kikket på den med forstørrelsesglass, og sa at han ville se på den igjen etter ferien.
Helt siden da har jeg gått rundt med en uro i kroppen, og nesten blitt litt hysterisk. Jeg kikker på den nesten hver gang jeg er på badet, og syntes den forandrer seg fra time til time og at den verker osv. Den gjør ingen av de tingene, men jeg klarer ikke å slappe av. Hadde tenkt til å vente til jeg var ferdig med ferien min, eller mot slutten av den med å gjøre noe.
Problemet er bare det at jeg klarer ikke å slappe av, og til tider går jeg bare rundt å tenker på denne flekken… I sta klarte jeg ikke mer, og sendte inn en forespørsel om time via Helserespons. Jeg er overbevist om at det er noe galt med den, og vil ha den bort så fort som mulig å få den undersøkt. Skulle jeg har rett i mine antagelser, så er det like greit å bli kvitt den så fort som mulig…
Nå tikket det inn en melding fra Legesenteret, og jeg har fått time på mandag… Hadde kanskje trodd at det ville ta lenger tid innen jeg fikk time, men det er jo strålende at jeg kommer inn så fort å får satt hjulene i gang. Følte meg litt lettet, men ikke så veldig mye…..!!
Jeg kan vel ikke akkurat påstå at jeg er like sprudlende som avataren min nå på morningen, og det kommer av at jeg nesten ikke har sovet i natt. Da jeg la meg ganske tidlig i går hadde jeg store forhåpninger om å sovne med en gang. Jeg vet ikke om det er psykisk, men når jeg vet at jeg må opp å må høre alarmen for ikke å forsove meg, ja da får jeg ikke sove. Litt søvn har jeg nok fått meg, selv om det ikke virker sånn. Forhåpentlig så går det seg til ettersom dagen går.
Da jeg føyk ut av døra for å rekke fysioterapi-timen, som var kl 07:50, så hadde jeg bare 5 minutter på meg. Siden jeg tok bilen så tok det meg bare 3 minutter opp, så jeg kom inn døren akkurat på slaget. Før vi startet med behandlingen så gikk vi igjennom de øvelsene jeg skal gjøre selv, og de skal jeg gjøre før jeg begynner med selve behandlingen. I dag var ikke Elin like snill med kroppen min, og det var ikke noe behagelig. Det var ikke bare skuldre og overarmene som var ømme og vonde. Det var også albuene mine, noe jeg ikke har tenkt så mye på før hun tok tak i dem. Det ble mye konsentrasjon på å puste, blandet med en del au og stønning. Hihihi, ikke var det noe bra for frisyren heller 😄 Jeg så ikke så aller verst ut da jeg gikk inn, men ikke fult så bra når jeg gikk ut igjen!
Nå skal brygge meg en diger kopp med kaffe, og sitte her i stillhet å nyte den. Kanskje jeg kommer litt mer til meg selv etterpå.
Ha en strålende fredag 😄
I kveld sender jeg avataren min inn, for selv må jeg ta kvelden tidligere enn jeg pleier.
I morgen har jeg time hos fysioterapeuten grytidlig, og jeg er nødt til å legge meg sånn at jeg ikke kommer til henne med øyelokkene hengende langt ned på kinnene mine. Jeg har en følelse at jeg kanskje kommer til å gjøre det allikevel, for det er jo ofte sånn at når du må opp tidlig så blir man liggende våken lenge å kikke på klokka. Lenge med tanker om at nå må jeg snart sove så jeg hører alarmen!!
I går hadde jeg min første fysioterapibehandling i denne omgangen, og som jeg fortalte før jeg gikk så både gruet og gledet jeg meg til å komme i gang. Det ble jo som jeg tenkte at jeg fikk mer vondt i armene mine etter behandlingen, og jeg ble så sliten at det meste av ettermiddagen å kvelden ble brukt til å slappe av. Fysioterapeuten var ikke spesielt slem mot meg denne gangen, men når det er en stund siden sist man har hatt behandling, så skjer det noe med muskler og scener.
Før vi begynte behandlingen så snakket vi litt sammen, og jeg måtte gjøre noen bevegelser for å vise hvor høyt jeg kunne løfte armene. Den venstre klarte jeg å få høyere enn den høyre armen, og bevegeligheten var også bedre i den venstre. Fysioterapeuten så hvor hoven jeg er i kroppen, og hvor vondt jeg også har over det hele. Det er det samme hvor enn man klemmer på kroppen min så er det vondt, og hun nevnte at det minner om bløtdelsrevmatisme. Dette har hun nevnt ved tidligere besøk også. Det kan også virke som om jeg har fått artrose i skuldrene også, men det må man i så fall stadfeste ved nye røntgenbilder.
Akkurat nå orker jeg ikke å tenke på noen nye runder med undersøkelser og røntgen og alt det der. Det må gjøres, men det får vente til etter ferien. Nå har jeg mer enn nok med det som foregår her og nå!!
Klokken har blitt mange igjen, og det er vel på tide at jeg ser å komme meg i seng. God natt 😪 💤💤
Jeg husker ikke akkurat hvilket år det startet, men det var nok på midten av 80 tallet en gang…. Helt plutselig begynte jeg å bli veldig tørr på hendene, og ingen håndkrem klarte liksom å trekke ordentlig inn for å gjøre huden mykere. Dette pågikk et par år, og så eskalerte det til noe mye verre. Huden på fingrene begynte å løsne. Først så det ut som vannblemmer før det tørket inn å begynte å løsne. Dette var ikke bare ubehagelig men også vondt og sårt.
Jeg var hos flere hudleger og alle som en hadde bare en løsning, smør inn huden med kortisonsalve og bruk bomullsvanter hvis jeg skulle bli for klissete. Å jett om det ble klissete, og etter hvert begynte jeg å bli lei det. Stadig være klinete på hendene, men det ble ingen bedring… Huden skrellet fortsatt av.
Til slutt var jeg så frustrert og oppgitt at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Tilfeldigvis var det helsekost butikk i samme bygning, og jeg stakk inn for å høre om de kunne gjøre noe. De kom da med den norske kremen Agrosan, og endelig kunne jeg se bedring. Utbruddene kom fortsatt, men de ble kortvarige og det beste var at jeg ikke lenger gikk rundt å var klissete på fingrene mine 😊 Agrosan er også fin ved solbrenthet, annen forbrenning og sår.
Jeg har akkurat hatt et nytt utbrudd, som har vært ganske ille. Det er på veg tilbake igjen, og på bilde kan du se hvordan det var i dag morges.Jeg vet fortsatt ikke alltid hva som er årsaken til utbruddene, men så lenge jeg har et middel som gjør at utbruddene ikke varer så lenge og som lindrer, kan jeg leve med det. Heldigvis så er ikke alle så ille som nå, og det er en trøst….
Har du sett sånne hudplager og har du prøvd Agrosan?
Det var en gang noen sa til meg at jeg “at du bør klage mer”. Dette var i forbindelse med eller på slutten av en lang sykemeldingsperiode. Der jeg slet med det samme som nå, bare mye verre.
Jeg har egentlig aldri vært av dem som har beklaget meg til alle jeg har møtt, eller til kollegene mine. Når jeg har hatt store smerter, så har jeg spist smertestillende holdt og smertene for meg selv. Så når jeg da ble eller har blitt så dårlig at jeg har blitt sykemeldt, så har det nok vært de som ikke har trodd at det var så ille.
Det var jo da denne kommentaren kom…. Selvsagt kunne jeg jo klage hver eneste dag, og fortelle om hvor vondt jeg hadde det og hvor elendig jeg følte meg. Hvor sliten og trøtt jeg var for at jeg hadde betennelser i kroppen, som stjal alle kreftene mine. Alt dette kunne jeg gjøre, men jeg gjorde det ikke!! Hvorfor? Jo, for jeg tenkte det at det hadde ikke folk lyst til å høre om, eller de gadd rett å slett ikke.
Er det ikke sånn med de fleste av oss da? At vi blir litt lei disse personene, venner og bekjente, som alltid skal prate om alle sykdommene og plagene sine. De som kommer med en lang tirade om hvor fælt de har det, bare man spør om hvordan de har det. For sånn vil man jo ikke være? Eller burde vi kanskje være det, og fortelle hvordan det egentlig står til med oss!
Kanskje det er “vi” som spør om hvordan det står til som er problemet? Kanskje det er “vi” som bør være mer medfølende eller bevist på hvilke svar som vil komme, når vi spør om hvordan en venn eller bekjent har det? Jeg sier vi for selv om jeg selv har plager, så passer jeg selv inn i kategorien. Det er vel derfor jeg ikke snakker så mye mine ting!!
Det å være på farten å gå omtrent fra morgen til langt ut på ettermiddagen blir man sliten av, iallefall nå som formen ikke er så bra fra før av. Det gjorde veldig godt for bena mine å få gått litt, for det har ikke blitt så mye av det etter at jeg ble sykemeldt. Jeg hadde først tenkt til at jeg skulle ta det litt med ro i dag, men så er det noen ting jeg må ordne i dag så da blir det ut av døra om ikke så lenge.
Først skal jeg ta meg en tur opp til fysioterapeuten jeg har brukt tidligere ved plager i nakken, for å bestille en time. Jeg har fått henvisning fra legen til nye behandlinger, og det er greit å begynne med behandling så raskt som mulig. Selvsagt kan jeg jo bare ringe for å bestille time, men jeg syntes det er greit å dra dit for å snakke med dem/henne i person :o)) Får bare krysse fingrene for at jeg får time ganske raskt!
Når jeg har vært hos fysioterapeuten skal jeg dra opp på Manglerud for å bestille time til fotpleie… Tidligere har jeg gått her på Oppsal hvor jeg bor, men da senteret ble revet valgte de å flytte til Manglerud. Bygningen de holdt til i står fortsatt, og de kunne ha fortsatt men valgte å flytte. De har mange eldre kunder som er dårlig til bens, og det ville og er vanskelig for dem å komme seg dit. Jeg har ikke vært hos dem etter at de flyttet, så det skal bli spennende å se hvordan de har fått det. Det skal også bli deilig å få noen andre til å ta vare på bena mine igjen 😄
Nå skal formiddagskaffen nytes og så kan jeg komme meg ut av døra :o))
Som jeg skrev tidligere i dag var jeg på nytt hos legen i dag, siden skuldre og armer ikke var blitt noe serlig bedre etter en uke hjemme. Det var både frustrerende og leit for det er noe hærk når dette skjer, og det går ut over formen generelt også. Jeg bruker masse tid på å spenne meg sånn at jeg ikke skal ha så vondt, og da blir jeg sliten og trøtt…. Som jeg har fortalt før!!
Det endte opp med at legen sykemeldte meg 100% til og med 17.06., og deretter 50% ut juni måned. I tillegg fikk jeg henvisning til fysioterapeut, så jeg skal kontakte de jeg har brukt før for å se om hun jeg gikk til før har noen time. Jeg håper virkelig det, for jeg har ikke så lyst til å skifte…, men må jeg så må jeg!!
Mens jeg var der fikk jeg legen til å se på 3 føflekker jeg har, og han skremte meg litt for den ene ville han se på igjen etter ferien siden den har to farger. Jeg har ikke tenkt på akkurat det, for den har sett sånn ut hele tiden. Føflekker er skumle ting, og jeg kjenner litt panikkfølelse for at det kan være noe galt med den. Jeg håper virkelig ikke det er tilfelle, men den blir fjernet over sommeren å da blir den sjekket. Da er det bare å krysse fingrene for at alt er OK.
Når jeg våknet til morran i dag kjente jeg med en gang at betennelsen i skuldrene, fortsatt var hjertelig tilstede. Så da satt jeg klar med tlf i hånden, når telefontiden åpnet på legesenteret. Etter andre forsøket kom jeg igjennom og fikk time 11:30.
Vanligvis er jeg av den sorten som ikke liker å sitte på venteværelset for lenge. Derfor pleier jeg å dra så jeg kommer rett inn, men ikke i dag. Jeg regnet med at det kunne bli vanskelig å finne en p-plass, og det ble det.
De har gravd opp hele Oppsal Senter og p-plass, og det er bare noen få plasser på en provisorisk plass. Jeg endte opp med å måtte kjøre rundt i gatene, til jeg fant en ledig plass lengre ned. Så måtte jeg traske å gå opp igjen, ikke at jeg hadde vondt av det… Bare det at tiden ble litt knapp.
Etter å ha vært inne hos legen til undersøkelse endte jeg med å bli sykemeldt hele denne uken. Han mente det skulle holde.
Ute er det en fantastisk fin og varm dag, men jeg er så trøtt og sliten etter legebesøket så jeg har sunket ned i godstolen for å slappe av en stund.
