Det har lenge vært et ønske å komme opp på Gaustatoppen, og på lørdagen lyktes det endelig. Sammen med Anne, Terje og Matthew dro jeg av gårde mot Telemark og toppen. Vi tok en aldri så liten lunchpause på Tuven senter i Notodden, og siden jeg nesten ikke hadde fått i meg noe mat før jeg dro passet det perfekt.

Da vi kom opp mot taubanen som skulle føre oss opp til toppen var det smekkfult med biler på den lille parkeringsplassen. Vi hadde ikke noe annet valg enn å få snudd bilen å parkert lenger ned i veien. Da vi kom opp og kjøpte billetter fikk vi vite at at det var  ca 1,5 times ventetid. Det var kaldt å sitte der å vente, men vi hadde heldigvis tatt på oss godt med klær. Mange valgte å gå opp til toppen, men det var ikke et alternativ for oss.

Vi fikk etter hvert plass på en krakk, hvor vi satt med ørene på stilker hver gang mannen som kjørte toget inne i tunellen kom å ropte opp neste gruppe. Tiden sneglet seg fram, men endelig ble det vår tur.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Etter å ha blitt fraktet 800 meter inn i fjellet i et lite tog, var det ut for å gå over til taubanen som skulle ta oss de neste 1000 opp til toppen. Det var to rom som tilsammen tok 10 personer. Jeg er ikke glad i små rom, tunneller og mørke rom. Her var det alt på en gang, men utrolig nok gikk det veldig greit.  

Utsikten fra toppen av Gaustatoppen var helt fantastisk,og med det knallværet var det en opplevelse å være der oppe. De andre tre trasket opp de siste meterne opp til fjellstua, men jeg hadde vondt i leddene mine så jeg valgte å ble igjen nede på platået. Jeg fikk tatt en god del bra bilder derfra. Vi ble der oppe en god stund å tok opp inn utsikten, og så på alle folkene som kom opp og som gikk ned.

Da vi skulle ned igjen var vi ikke forberedt på at vi måtte vente en evighet for å komme ned. For å gjøre en laaaaang historie kort, så endte vi opp med å vente i ca 3 timer inne i en mørk, kald og klam tunnell og tilslutt inne i rommet hvor taubanen gikk. Det var helt ulidelig siden jeg måtte et vist sted, men siden det ikke var noe toalett der vi var hadde jeg ikke noe annet å gjøre enn å holde meg. Akkurat når vi sto der i kø å ventet, syntes jeg at hele turen var bortkastet. Jeg kunne ikke glede meg over den flotte utsikten, men heldigvis så har minnene om ventetiden falmet og nesten blitt glemt.

Når vi kom ned i Rjukan dro vi bort til Rjukan Hytteby for å spise en sen, men velfortjent middag. Det var først da jeg kjente hvor sliten jeg egentlig var, og jeg var glad det ikke var jeg som skulle kjøre oss hjem igjen.

Det ble en lang dag, og klokka var nesten midnatt innen jeg var hjemme hos meg selv.