I hele dag har jeg gått rundt å kikket opp i taket, i vinduskarmer og langs gulvet i fall jeg skulle se den halvdaue vepsen fra i går kveld. Jeg syntes det har surra både her og der, men når jeg har sett etter var det ingenting alikevel. Det er helt for j…. å være så skrekkslagen over at en sånn liten skapning skal komme i nærheten av meg, men jeg klarer bare ikke å slappe av. Jeg prøver å være flink til å holde meg i ro, men så setter den inn turboen, og kursen for meg å da er det gjort. Panikken overtar å jeg flyr hysterisk avgårde…. Pusene sitter med store øyne å ser på mammen sin å lurer fælt på hva det går av meg, hehehe!!
Nå kan jeg slappe av for denne gangen…. I sta rota Ronja under det høye skapet i stua, og ut kom en steindau veps :o)) Den hadde definitivt flydd sin siste runde, og den gikk til de evige jaktmarker, puh!!
Har heldigvis ikke sånn panikk for de der. Synes faktisk de er ganske fine .. men liker ikke å ha de svirrende rundt hodet når jeg skal spise. Der går liksom grensa mi!
Marit: Du er heldig :o)) Jeg syntes vepsen er fasinerende på avstand, men problemet er at de er så liddelig glad i meg så de blir skikkelig nærkontakt hver gang :o))