I dag ville den god snille og fantastiske mamman min ha fylt 91 Ă„râŠ. Det gĂ„r ikke en dag uten at jeg tenker pĂ„ henne, og savner hennes gode humĂžr, kvikke kommentarer. Hun kunne sĂ„ mye, og hun hadde gode forslag til bĂ„de store og smĂ„ problemer. Dessverre sĂ„ fikk hun lunkekreft som hun slet med de siste to Ă„rene av sitt liv, og det var utrolig tungt Ă„ vĂŠre vitne til at hun sakte men sikkert forsvant og tilslutt sovnet inn bare 5 dager fĂžr hun fylte 85 Ă„r, 22.06.06.
Jeg var sĂ„ utrolig heldig Ă„ fĂ„ bli adoptert av mamma og pappa da jeg var bare 6 uker gammel⊠To mennesker som ga meg all den kjĂŠrlighet et barn trenger og enda litt til. Som tenĂ„ring var jeg ikke noe hyggelig mot dem, noe som sikkert mange foreldre gĂ„r igjennom med hormonelle tenĂ„ringer som ikke helt har kontroll pĂ„ tanker og handlinger. Heldigvis fikk jeg sjangsen til Ă„ snakke om det med dem da jeg ble voksen.Â
De som betyr mye for oss kan ikke leve evig, men savnet etter dem er der alikevelâŠ.. I dag er savnet veldig stort siden det er mammas fĂždselsdag, men jeg kan jo prise meg lykkelig for at da bĂ„de hun og pappa dĂžde hadde vi ikke noe usnakket og jeg har sĂ„ mange gode minner Ă„ tenke tilbake pĂ„ :o))
Det er livets gang og det er ikke rart at vi savner de som er borte. Da jeg var ung trodde jeg nok at alle skulle leve evig men vi alle har bare et liv. Vi fÄr gjÞre det beste ut av det livet vi har og kose oss med gode minner.
hobbyting: Det har du helt rett i :o)) Jeg trodde oxo at vi var her for evig tid da jeg var liten, og jeg husker godt nĂ„r jeg forsto at det ikke stemte…. Ble grepet av panikk over at foreldrene mine skulle dĂž fĂžr meg, en forferdelig tanke nĂ„r man er barn…