Heisan og god formiddag!

Ute snør det igjen, men foreløpig ikke så mye og det ser ut til at veiene er bare. Så det blir kanskje ikke like ille som om mandagen. Temperaturen ligger på -1,2C.

I går var jeg feberfri og følte meg i ganske grei form når jeg våknet. Så da ble det en tur til Veiviseren i Lørenskog Hus for noen timer med Strikkekafé. Jeg hadde ikke vært sosial på flere dager, så det var så godt å treffe damene igjen. Pulsvarmerne var ferdig hakket (ikke sydd sammen), men jeg hadde en del garn igjen så bestemte meg for å hakke på et skjerf. Det var ikke nok igjen til et helt skjerf, så før jeg dro hjem igjen, var Bestisen og jeg innom Sparkjøp sånn at jeg fikk kjøpt et par nøster til. Det var ikke mange igjen av den fargen jeg skulle ha, så det var jammen godt jeg ikke ventet med å kjøpe.

Når jeg kom hjem var jeg så frossen og sliten at jeg hadde mest lyst til å bare pakke meg inn i et pledd å synke sammen i godstolen. Det gikk ikke for jeg skulle jo tilbake til Lørenskog Hus og Vasshjulet på kvelden for å høre på Kim Wigaard Johansen. Heldigvis kom jeg meg etter å ha spist å slappet av et par timer.

For en herlig person Kim er, og så engasjerende å høre på. Han var der for dels å snakke om boken sin men også om Demenskoret, og hvordan det ble han som fikk oppdraget og hvor givende det var å få muligheten til å være en del av det. Som sikkert mange allerede vet så har han vært pårørende selv, og fått kjenne på hvor frustrerende det kan være. Han fortalte om hvordan det var da faren hans begynte å forandre seg, og hvor ekstremt vanskelig det hadde vært å få legene til å stadfest en diagnose. Han fortalte også om de 5 årene han hadde bodd og gått på skole i New York, som var ganske tøffe men også veldig lærerike.

Vasshjulet er et av de mindre lokalene (salene) på Lørenskog Hus, og de hadde satt fram små runde bord som vi satt rundt. Jeg vet ikke hvor mange vi var, men ikke så mange. Det ble derfor en intimt og hyggelig stund som varte i ca 1,5 time.

Kim er av den oppfatningen at alle kan synge, og da måtte vi opp til bevis alle sammen.  Jeg tenkte da med en gang at da har du ikke hørt meg. Sang jeg? Selvfølgelig gjorde jeg det, og kanskje jeg ikke var noe verre enn noen av de andre…. Først sang vi “Syng, syng, syng med den stemmer du har (tror jeg den heter), og så skrudde han opp tempo med Dancing Queen av ABBA. Om det ikke var så vakkert, så har i alle fall Kim rett i at man blir i godt humør av å synge 🥰

Etterpå satt han å signerte boken sin, men jeg har litt dårlig med kronasjer på kontoen akkurat nå så det ble ikke noe kjøp for meg. Satser på at han sitter å signere andre steder når jeg får påfyll 😉

Hjemme ventet Vinja, som nærmest klatret opp etter bena mine. Klokken var passert tiden for kveldsdosen med medisin, og syntes hun ikke noe om 😼 Så da var det bare å slenge av seg yttertøyet ordne opp.

Nå skal jeg nyte kopp no 2 med kaffe, før jeg fortsetter med dagens gjøremål.

Håper du får en fantastisk torsdag 🥰