I dag er det 10 Är siden den snille gode pappan min dÞde, for Ä vÊre eksakt om 10 minutter. Jeg kan nesten ikke fatte at det har gÄtt sÄ lang tid siden han dÞde, og jeg savner ham hver dag.
Det siste Äret han levde ble han gradvis dÄrligere og dÄrligere, men jeg forstod nok ikke hvor sjuk han var fÞr mot slutten. Mamma fortalte meg etterpÄ at han ikke ville vise meg hvor syk han var. De siste mÄnedene besto av lege hjem fra legevakta ofte, og jeg var mye hjemme. Skulle jeg pÄ fest, sÄ tok jeg alltid med bilen i tilfelle noe skulle skje. Det siste Äret drakk jeg ikke en drÄpe alkohol pÄ fest. Jeg husker at andre hadde veldig store problemer med at jeg valgte mineralvann i stedet for Þl eller vin. Det var ikke noe problem for meg, jeg hadde det like gÞy alikevel jeg.
Dagen han dÞde var han allerede pÄ sykehuset, og jeg hadde kommet meg ned til byen for Ä gÄ pÄ jobb. Jeg rakk Ä parkere bilen, sÄ ringte mamma meg for Ä fortelle at de hadde ringt fra sjukehuset Ä sagt at det gikk mot slutten. Da var det bare Ä hive seg i bilen og hente mamma for Ä vÊre hos han. Den gangen var det ikke sÄ enkelt Ä parkere pÄ UllevÄl, sÄ jeg mÄtte bare slippe av mamma Ä forsÞke Ä finne en plass. Jeg klarte heldigvis det ganske raskt, flaks.
NÄr jeg kom opp pÄ rommet hans var han delvis bevist⊠Mamma sa til han at jeg var kommet, og han svarte ja Ä glippe sÄ vidt med Þynene. Jeg gikk bort Ä ga han en klem, og etter slappet han av. Da var de han var mest glad rundt han :o)
Pappa hadde indre blÞdninger i tarmene pga bla blodfortynnende tabletter m.m. Hadde han vÊrt friskere i kroppen ville legene kunne ha operert for rette opp dette, men det var desverre ikke mulig. SÄ pappa blÞdde helt enkelt i hjel. Jeg satt ved siden av sengen hans, og kjente lukten av blod som etterhvert ble ganske sterk. PÄ et tidspunkt mÄtte de vaske og stelle han, men det varte ikke lenge fÞr lukten kom tilbake.
Jeg husker at jeg ble veldig irritert og lei meg over sykesĂžsteren som satt inne sammen med oss. Hun var veldig ung, og hadde nok ikke vĂŠrt i yrket sĂ„ lenge⊠til hennes forsvar. Pappa hadde âlurtâ oss en gang hvor vi trodde at han dĂžde, men tiden var ikke inne enda. Da begynte sykesĂžsteren Ă„ prate om hva som kom til Ă„ skje etter at han var dĂžd, og det var noe hun godt kunne ha ventet med. Jeg er sikker pĂ„ at han hĂžrte det hun sa, og det gjorde meg veldig opprĂžrt.
Det var godt Ă„ kunne sitte der sammen med han Ă„ vĂŠre med til slutten. Jeg tror at det gjorde at jeg tok hans dĂžd mye bedre enn jeg noen gang hadde trodd jeg ville. Vi var veldig nĂŠre hverandre, og jeg husker at jeg som barn/ungdom fikk panikkfĂžlelser ved tanke pĂ„ at han og mamma for del skulle dĂž. Jeg kjente egentlig en lettelse over at âhanâ fikk slippe mere plager, for han hadde det ikke sĂ„ godt i den syke kroppen den siste tiden.
10.11.2000 var en mild november dag, ikke lik i dag som det snÞr ute. Litt senere i dag skal jeg dra ned pÄ gravlund for Ä tenne lys for han.