At kroppen min ikke er noe glad i kulda har jeg vist lenge, men i år sliter jeg mer enn jeg noen gang har gjort… Hver dag er nesten alle krefter og energi borte fra kroppen når arbeidsdagen er slutt, og jeg føler meg sliten, trøtt og litt småkvalm. Det hadde ikke behøvd å være så ille, men det er så kaldt der vi sitter på jobben at jeg fryser omtrent hele dagen, og når jeg fryser så spenner jeg hver eneste muskler og scener i kroppen. Det igjen gjør at kroppen jobber hele tiden… Når jeg satt i bilen hjem var det så ille at jeg mest lyst til å legge meg ned for å sove. Nå står panellovnene nester å rister på veggene, og jeg har tjukk jakke på, skjerf i halsen og innpakket i to fleezepledd å sakte men sikkert begynner varmen å komme tilbake. Formen har oxo så smått begynt og komme tilbake til normalen…

Jeg vet ikke hvorfor det er som det er, men det er i allefall utrolig slitsomt… I går var det like dann, og jeg lå for det meste langt under teppene mine å halvsov med to puser rundt meg. De gjorde det beste de kunne for å varme mammen sin, og det lyktes etterhvert :o))

I begynnelsen av uka var nesten hele utgangsdøra våres hvit av is og rim for at det var så kaldt i oppgangen. Jeg ringte vaktmesteren, og spurte om han kunne finne frem vifteovnen våres igjen. Nå har den stått på noen dager og det er ganske levelig i oppgangen å det er bare litt is igjen helt nederst ved gulvet. Den ovnen han har satt fram er ikke den vi fikk for et par år siden, den kunne vi nemlig sette varmen opppå mer enn på den her. Snakket med naboen om det forrige dagen, og hun hadde oxo sett det. Kan nok hende at de tar en prat med vaktmesteren om akkurat det…

Når jeg nå først driver å syter og beklager meg over kulda, så fikk jeg med meg værmeldingen på NRK tidligere i kveld og der var det ingen løfter om at det skulle bli noe mildere med det første. Da er det bare en ting å gjøre å det er å pakke på seg enda mer klær og forsøke å holde kulda vekk fra kroppen…