Er det ikke sånn at en mormor skal være en snill, god og imøtekommende person som barnebarna vil komme til?? Det er i allefall ikke noe jeg kjenner meg igjen i med min egen mormor. Jeg kom til å tenke på henne når jeg satt å leste bloggen Julianogmamma hvor hun skriver om at hun fikk hjelp og støtte av sin mormor i en drøm i forbindelse med operasjonene sønnen skal gå igjennom…
Jeg kan ikke huske at mormor noen gang ga meg en klem, tok meg på fanget eller sa et vennlig ord til meg…. Når jeg forsto at hun egentlig ikke var så begeistret for meg husker jeg ikke, men det gikk jo opp for meg etterhvert. For jeg hadde en farmor som var stikk motsatt, og som jeg var utrolig glad i :o)) Etter at jeg ble eldre og ørene lengre så fikk jeg med meg de voksnes samtaler, som de hadde når de trodde jeg ikke var der eller sov. Mine foreldre kommenterte sjelden mormors oppførsel, men min tante gjorde det flittig å da fikk jeg jo høre hvorfor.
Siden jeg var adoptert så var hun nemlig ikke min ordentlig mormor, og det var der tornen satt fgodt fast… Mamma og pappa kunne jo ikke få egne barn, og var jo så lykkelig da de fikk adoptere meg, og det burde jo min mormor oxo ha vært. Glad på deres vegne, at de hadde fått denne dyrbare gaven som et barn jo er, og det skulle ikke spille noen rolle om barnet er av eget kjøtt og blod. Tydligvis så var det akkurat det. Jeg gråt meg ikke i søvn om nettene for at hun ikke var så kjærlig, men ble heller mer likegyldig ovenfor henne.
Mamma fortalte at hun var ikke så veldig kjærlig ovenfor sine egne barn heller, og var det noe gikk de heller til oldemor som var snill og god som dagen var lang. Når mamma og jeg var å besøkte min biologiske familie på farsiden for første gang, ble hun så overveldet over hvordan hun ble tatt i mot. Varmen og godheten som strømmet mot henne og alle de varme klemmene hun fikk av helt fremmede mennesker. I bilen hjem snakket hun ikke om annet, og hun sa at hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde fått sånn varme og så mye klemmer fra sin egen familie. Dette var noe hun minnes og snakket mye om helt til hun døde, og som hun satte utrolig pris på… Det sier jo litt om hvordan det var!!
Mormor har vært død i mange år nå, og er ikke her for å kunne forsvare seg så det er kanskje urettferdig av meg å henge henne ut…….., eller er det??
