Døden…

Døden er ikke slik:

En knokkelmann
som kveler ditt siste, ville skrik
med heslig hand.

Døden er ikke angst og ljå
og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.

Nei, døden er fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var.

Hans Børli

Jeg ringte min biologiske mor på formiddagen, for å høre hvordan det sto til med samboeren. Han hadde fått kreft, og sist gang jeg snakket med henne var han på sykehuset pga lungebetennelse. Jeg ble helt stum når hun sa, nei han døde om torsdagen han….. Det var jo utrolig trist, og ut i fra det hun sa sist så trodde jeg ikke han var så dårlig. Skulle ønske hun kunne ha fått seg til å ringe meg for å fortelle det :o(( Når jeg sa at hun måtte bare ringe meg hvis hun følte for å prate, og da sa hun at hun hadde “nesten” gjort det like etter han døde. Så hadde det snørt seg sammen, og hun hadde ikke klart det.

Jeg forstår jo at hun har problemer, men det gjør meg alikevel veldig trist at problemene hennes sperrer for at hun kan ringe meg å fortelle en sånn viktig nyhet som at samboeren er død.  Jeg har nok en jobb å gjøre her skjønner jeg, med å få henne mer fortrolig med meg.


2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg