Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gjøre rent i huset i dag, og pynte huset med høstfarger….. Det skjønte jeg fort at jeg ikke kom til å orke da jeg våknet med feber. Jeg kastet i meg noe febernedsettende å ordnet kattedoen, som ikke så ut i det hele tatt. Helst av alt hadde jeg lyst til å krabbe under dyna igjen, men jeg ville gjøre noe nyttig. Derfor dro jeg ut alt inventaret i de to største skapene mine, og så begynte jeg å gå igjennom alt sammen. Det ble ikke mye som kom inn i skapet igjen heldigvis.
Inne i det ene skapet fant jeg min og mammas gamle hjemmearkiv, to store bokser med papirer. Tok mitt først, og det var kvitteringer tilbake til Noas ark, og før jeg begynte å betale regninger på nettet. Ble helt oppgitt over hvor mye det var der. Alt gikk i søppla, bortsett fra et par kontrakter og noen andre verdipappirer.
Mammas arkiv var ikke noe morsomt å gå igjennom, det ble ganske følelsesladdet. Selv om det er 10 år siden pappa døde og 4,5 år siden mamma døde, så savner jeg dem veldig. Å gå igjennom gamle papirer var ikke så greit som jeg først hadde trodd det skulle være, det ble etterhvert ganske tårvått. Et av rommene inneholdt alle adobsjonspapirene mine, og det var veldig rart å lese om. Jeg har alltid hvist at jeg var adoptert, så det var ingen overraskelse.
Før jeg kom i kontakt med min biologiske mor hviste jeg ikke når på døgnet jeg var født, men det fortalte hun meg. (kl 18:50 den 25.12.) Noe annet jeg ikke har hvist er vekt og lengde, men det fant jeg i dag. Jeg veide 3450 og 56 lang. Akkurat det er jo ikke av de viktigste tingene, men jeg husker når jeg var yngre å veninnene mine pratet fortalte om det. Da pleide jeg alltid å si at jeg ikke husket det. De viste ikke at jeg var adoptert, og jeg hadde ikke lyst til å fortelle dem det. Noen av dem skjønte det nok etterhvert, men sa ingenting da…. Etter at jeg hadde fått kontakt med mine biologiske foreldre snakket vi om det, og da fortalte noen av dem at de hadde forstått det.
Akkurat nå føler jeg meg lettet over å endelig ha fått gjennomgått alle disse gamle papirene. Burde ha gjort det for lenge siden, men da følte jeg ikke at jeg orket det.
Ja må ha vært vemodig dette. Desverre lever ikke i våre foreldrene våre evig, mistet moren min for bare to og en halvmåned siden, døde plutselig av kreft bare 65, men trøster oss med at vi må leve på minnene, er nok værst for min far.
Georgine: Moren min døde oxo av kreft, men det var ikke plutselig. Vi viste det en god stund, og vi fikk tid til å forberede oss. Det går stort sett greit, men innimellom er det små ubetydelig ting som får ting til å boble opp. Jeg har mange gode minner om dem begge, og det er jeg veldig glad for :o)
Kan forstå at det gjorde godt å få tak i de små, men ikke ubetydelige opplysningene rundt din fødsel.