Når jeg hadde tent lysene på graven til mamma og pappa i ettermiddag ble jeg stående litt å tenke. Tenke på hvor heldig jeg har vært. Da jeg var bare noen timer gammel ble jeg sendt til et barnehjem i Dørbak. 6 uker etter det ble jeg hentet hjem til de som skulle være mamma og pappa for meg :o) 

Min biologiske mor var så vidt fylt 17 år da jeg ble født. Hun kommer fra en liten bygd i Telemark, og da hun ble sendt til Oslo for å få meg fikk hun vite av sin far at hun var velkommen hjem etterpå, men hun måtte komme alene.  Tenkt hvilken vanskelig beslutning det måtte ha vært for henne, vel jeg vet at det var det…. hun fortalte meg det mange år senere. Min biologiske far fortalte meg for et par år siden, at han hadde gått til min bestefar å sagt at han ville gifte seg med min mor. Det ville ikke min bestefar…. han var ikke bra nok for datteren hans!!!!!

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

Mamma og pappa (adoptivforeldre) fortalte at de viste om meg lenge før jeg ble født.  Mødrehjemmet min biologiske mor bodde på var drevet av frelsesarmeen, og mamma og pappa leide hybel hos en av offiserene i frelsesarmeen. Det var han som fortalte om at jeg skulle bli født rundt juletider, og at jeg ville bli sendt til barnehjemmet i Drøbak etterpå.

Mamma fortalte meg at mine biologiske foreldre hadde 7 uker på seg til å ombestemme seg når det gjaldt adopsjonen. Mamma og pappa dro fra Lørenskog til Drøbak flere ganger i ukene som kom for å holde meg, mate og skifte på meg. Når det var gått 6 uker klarte de ikke å vente lenger, og tok meg med hjem til Lørenskog. Alle naboene hadde kommet ut for å kikke på meg. Det var nok litt av en fesjå tenker jeg :o)

Mamma og pappa var verdens beste foreldre, jeg kunne ikke vært mer heldig når jeg først skulle adopteres. De elsket meg av hele sitt hjerte :o) og jeg var enebarn siden de ikke kunne få barn selv. I tillegg så var de for gamle til å adoptere et barn til. Jeg kom med andre ord i siste liten. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem, og savner dem. Savner å kunne prate med dem hver dag, fortelle om ting som skjer i hverdagen og om ting som bekymrer meg. Rådene de kunne gi når jeg sto fast, og ikke ante hvordan jeg skulle håndere forskjellige ting.

Når det gjelder besteforeldrene så var vel gleden noe delt. Farmor og farfar var veldig begeistret for meg som mamma og pappa. Morfar syntes nok det samme, men han var ikke en mann som viste mye følelser. Mormor var definitivt ikke glad i meg, noe som hun også har sagt. Hun sa det til min tante en gang, at hun ikke var min mormor. Når jeg tenker bestemor så tenker jeg på en varm og god person som er glad i barnebarnet sitt. Akkurat den følelsen kan jeg ikke påstå at jeg kjenner til. Hun var veldig kald og ufølsom ovenfor meg, og jeg gjengjeldte de følelsene tilbake. Som barn syntes jeg ikke at det var så greit, men etterhvert som jeg ble eldre gjorde det meg ikke noe. Jeg nektet bare å bli med når vi skulle dit!!!!!

 Uavhengig av en følelseskald mormor, så har livet fart bra med meg alikevel. Jeg har det utmerket både psykisk og nogenlunde fysisk, har egen leilighet, bra jobb, dårlig råd til tider men det er selvforskyld. Med andre ord jeg har det helt fint.