Jeg leste nettopp et innlegg på bloggen til Sisselfish HR TUPE & FRK HAIR EXTANTION, og kom på en episode som skjedde for en god del år siden når jeg så vidt hadde begynt å jobbe!
Jeg hadde dratt tidlig fra jobben for å gå til tannlegen, og som alltid satt jeg på første vogna helt foran. Det blåste noe helt vanvittig ute, og vinden tok tak i klær og vesker og andre løse gjenstander. På bakerste vogn satt moren til en veninne av meg. Damens eget hår var ikke kjent for å være så fint, og derfor pleide hun å bruke en parykk når hun skulle ut blandt ukjente mennesker. På denne dagen hadde hun vært i byen å møtt noen, så parykken satt perfekt men ikke så godt på toppen av hodet hennes.
Det var ikke så mange som gikk av t-banen så tidlig på formiddagen, så hun så meg ganske snart og begynte å vinke til meg. Samtidig som hun ropte ett eller annet ut til meg som jeg ikke oppfattet. Da jeg kom litt nermere kom det et voldsomt vindkast, og før damen rakk å reagere tok vinden tak i den løse parykken å blåste den avgårde. Vi ble begge stående å glane med åpen mund, og se den seile avgårde med vinden og lande helt perfekt midt nede i rosebeddet helt ute av rekkevidde. Jeg viste ikke om jeg skulle le eller ikke, men det avgjorde damen selv da hun begynte å gapskatte så voldsomt at hun ikke klarte å røre seg på lenge. Da klarte jo heller ikke jeg å holde meg for latter, og hvor lenge vi sto der å lo husker jeg ikke….
Den som måtte åle seg igjennom rosebeddet på parykkjakt det var jo meg… Jeg hadde jo bukser og ikke skjørt så da var det mest naturlig at jeg gjorde det, og dessuten måtte vi jo få tak i den igjen, hehehehe! Ganske forsiktig klarte jeg å komme meg frem til hårlurvet og hentet den… Dette var på den tiden det var moderne tynne slengbukser, og de var ikke spesielt motstandsyktig ovenfor rosetorner, noe som resulterte i at både lår og legger så ut som om jeg hadde stått i en kasse full med villkatter.
Damen er død for flere år siden nå, men jeg kan love at vi lo mang en gang da vi mintes denne episoden!!
